1. Mai 2022


Arbeidernes kampdag, navnet forplikter. I en verden der det er de store selskapenes og militaristenes lov gjelder må vanlige folk gjøre det de kan for å overleve. Må folk flest leve sine liv som best de kan, fremmedgjorte og ufrie. Krisene står i kø og da hjelper det lite med nostalgi over et forgangent århundres kamper. 1. mai er en levende kampdag, ikke en fridag engang gitt av snille mennesker med makt over andres liv. Ingen gav arbeiderne, anarkistene, de streikende lov da de la ned arbeidet i 1886. 1. mai er ikke arbeidets dag, slik korporative fascister prøvde å innføre den som en hyllest av en tenkt harmoni hinsides klassekamp under nazistenes okkupasjon. 1. mai er heller ikke Arbeiderpartiets dag, noe som er viktig å ikke glemme, om noen skal ha eierskap må det være arbeidere fra alle typer industrier og virksomheter, i alle land. Nostalgien, fortidslengselen, er prevalent i mange taler om Nygaardsvold og Gerhardsen. Norsk arbeidsbevegelses syndikalistiske røtter glemmes og forbigås i stillhet. Det er som om den aldri har vært der, som den norsk arbeiderkampen var drevet frem av pyntelige sosialdemokrater og en og annen moskvatro kommunist. Det er klart at dette bildet på ingen måte er komplett. 1. mai er solidaritetsmarkeringene etter blodbadet på Haymarket i Chicago i 1886. Den gang starten en i USA en forfølgelse av anarkister og syndikalister, som siden også har vært til stede hos dem som har gjort krav på den sosialistiske fanen. Det var til dette USA at en ung Martin Tranmæl reiste for å lære om fagbevegelser og arbeiderorganisering.

I dag er det en tilsynelatende harmoni her hjemme, arbeiderene har blitt en selvidentifiserende middelklasse, kamuflert bak troper om vanlige folk og folk flest. Fagforeningene har blitt mer beskyttere av det etablert, borte er kritikken av kapitalisme og visjonene om at et annet og radikalt annet samfunn er mulig. Målet er i høyden en litt mer polert versjon av dagens samfunn. Selvfølgelig det er de som drømmer, spesielt på 1. mai, men hvor er de resten av året? Hvor var visjonene og drømmerne da Arbeiderpartiet forhandlet med Senterpartiet om å danne regjeringen som skulle rydde opp etter 8 år med nyliberalt høyre rot? Det er legitimt å spørre hvor er engasjementet for de som ikke har en relativt godt betalt og trygg jobb, i en industri med sterke fagforeninger? Hvor er viljen til å faktisk kjempe for dem som aldri vill komme inn på boligmarkedet? Hvor er håndslaget til de som ikke har lykkes i konkurransesamfunnet? Hvor engasjementet for den som står utenfor og banker på døra, men ikke slipper inn i den sosialdemokratiske harmonien?

I dag lever og næres vi i grunn alle av andres slaveri. I mørke fabrikkhaller og livsfarlige gruver i land langt borte slaver mennesker for at du og jeg kan kjøpe enda flere billige ting og kjenne oss som rike og privilegerte forbrukere, mens fagforingene og partienes viktigste anliggende er den materielle velstandsøkningen for dem i fast jobb. Solidariteten med dem som jobber helsen og friheten av seg langt borte er fraværende. Vi næres og sløves av vår materielle velstand og troen på egen godhet. Vår materielle velstand som i sin tur bidrar til at vi hver dag kommer nærmere og nærmere en fatal klimakrise og naturkollaps.  Så lenge forholdene her hjemme ser bra ut på overflaten og folk flest her kan kjenne på en økonomisk balanse er det ikke så farlig. Gitt så lenge vi har billig strøm, drivstoff og mat ikke blir så dyr at det går utover vår neste ferietur til Syden er det ikke så farlig med det som ellers skjer andre steder. Det er som det ikke er vårt problem.  

Arbeiderbevegelsen må søke seg selv. Søke sin ideologi og sine drømmer. Den drømmende arbeideren er kanskje ikke like produktiv, men hen er nærmere å innse hva som gikk galt der en gang i fortiden og samtiden. Den som drømmer synder ikke. Det ligger i kortene at på et grunnleggende plan er det noe med vår samfunnsorden som i seg selv ikke holder mål. Vi må derfor tenke og drømme, hvilket samfunn ønsker vi? Hvilket samfunn ønsker du? Hva drømmer du om?

Vi må tørre å tenke kjetterske tanker, og rope dem ut, om ikke på alle dager så i det minste på 1. mai. Dagen tilhører ikke partier eller enkelt organisasjoner – den tilhører deg og meg, og alle andre som ønsker å kjempe for et radikalt bedre samfunn. For alle dem som har drømmer om et annet samfunn, ikke bare om en fortsatt velstandsøkning, i et land, her i Norge. Drømmer fulgt av handling vil bringe oss fremover, jeg er sikker. Uten begge deler kommer vi aldri noe sted. Tiden har vist oss hva som skjer med drømmer i den byråkratiske staten. Tjenestemenn skoleres til å ikke drømme, ikke tenke at noe annet er mulig. Mellom pyntelige sosialdemokrater og autoritets elskende kommunister og andre statssosialsiter trengs det bråkmakere på 1. mai. Folk som husker hvor det startet, med drøm, streik og opprør.

Kamerat E.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *