Et utkast til en tale
-Tekst: Kamerat E.
-Illustrasjon: Urokråka
Kjære, høyt elskede kamerater og frihetselskere, dagdrømmere og slasker
Tida rundt 1. mai har lenge vært en tid for feiringer og markeringer, overgangen mellom vinter og vår har en lange historiske tradisjoner i en rekke religioner og kulturer. Selve maidagen har lange tradisjoner som dag for feiring og vårfest i jordbrukssamfunn. I dag kjenner vi dagen som arbeidernes dag, en dag for de røde faner og svulstige ord. Vi kjenner den som dagen da unge AUFere prøver å høres ut som Tranmæl og pampene kappes om å være mest Gerhardsen. En dag for tog og paroler. En dag for gamle arbeidersanger fra en svunnet tid. Toner og verselinjer fra da klassekamp fortsatt stod på agendaen til reformistene og pragmatikeren.
Det er i dag mange som har glemt hvor den moderne 1. mai har sitt opphav. Hvor kampdagen oppstod. Det begynte med en streik for retten til fritid og anstendighet, som seg hør og bør. Dernest en solidaritetsmarkering, anarkister og en bombe i Chicago. En maidag i 1886. 4. mai for å være presis, blir en bombe kastes inn på et overfylt torg under en demonstrasjon. Bak demonstrasjonen stod anarkister og syndikalister og initiativet kom fra den unge August Spies med flere. Mot dem et klassepoliti for å vokte kapitaleiernes eiendommer og makt. Agentene i Pinkertons var der for å knuse fagforeningene og anarkistene. Knuse dem med skarpe skudd og hard hånd. Sinnet vokste, i Chicago var folket lei av brutaliteten og utbyttingen. I kampens hete 4. mai på Haymarket ble en bombe kastet av klassefiender inn i folkehavet. Et blodbad ble resultatet. Blodbad etterfulgt av justisdrap. Hengt ble fire mann: Albert Parsons, Georg Engel, August Spies og Adolf Fischer. Vi minnes dem fortsatt! Fire martyrer ble ofret for kapitalismens klassehat ved hjelp av statens voldsapparat.
De fire er i våre dagers velorganiserte og pyntelige 1. mai-feiring et fjernt og utvisket minne. I en tid der eiendomsretten settes over alle andre retter er døde anarkister enkelt å glemme. Enkelt å glemme for pamper med millionlønn og sikker pensjon. Enkelt å glemme for dem som tror at systemet og staten skal redde dem. For alle de høye som tror på profittens evangelium.
Maidagene i 1886 inspirerte en hel verden i sinne. Den syndikalistiske ånd mobiliserte arbeidere over hele verden. I Norge endret impulsene fra USA fagbevegelsen. Radikaliserte den til kamp mot stat og kapital. Gjennom streiker og aksjoner la arbeidere selv det grunnlag for forandring som millioner i dag kan takke. En kamp for verdighet. En kamp som i vår daglige middelklasseillusjon nesten er glemt. Der folk i dag går rundt ruset på materialismens tilsynelatende overflod. Der en gjeldstynget industriarbeider tror hen er kapitalist grunnet aksjesparing til en illusorisk pensjon. Vi spør ikke hvem som ble utbyttet for de godene vi kjøper på senteret. Vi spør ikke hvem som tjener på vår tilsynelatende kjøpekraft og velstand. Vi spør ikke om hva vi selv ofrer i runddansen rundt kapitalens gullkalv, eiendomsretten. Eller om kloden takler vårt økende konsum.
Når maidagen kommer, må du igjen heise flagget! Det sorte! For anarkisme og kamp. Du må ta til gatene, mot borgerskap og kompromiss. Til gatene for frihet fra stat og kapital. Du må rope det ut, brøle så de mektiges venner hører deg. De mektige gjemmer seg. Bak paragrafer og institusjoner driver de sitt spill. Like aktuell i dag som i 1886 er kampen for en grunnleggende frihet og verdighet. Frihet for noen kan aldri være nok, uten frihet for alle! Ikke i Norge, men i verden! Kapitalismen er global. Kampen mot den må kjempes både i det lokale og i det globale. Det viste de for 130 år siden, og det bør vi vite i dag. Røde faner er fint, men sorte er bedre. Om ikke det hadde vært for klassekompromiss og velferdsstat … Minnet fra Haymarket er et vi må huske, det vi må ta med oss inn i en ny tid.
Til kamp kamerat, med den sorte frihetsfanen! Kamerat, anarkist, grip din dag og kjemp!