ARNE DYBFEST – ANARKIST TRØNDER I VERDEN


-Kamerat E.

«Anarkisterne er nogle underlige mennesker. De er uden ledere og uden organisation – kun den fælles sag og den fælles tro binder dem sammen.»

Bare 23 år gammel hopper Arne Dybfest over ripa på en båt utenfor Glesvær og dør, året er 1892. Som forfatter rakk han å utgi tre bøker, en novellesamling, en roman og en prosabok om anarkisme. Han var i omgangskretsen rundt både Hans Jæger og Arne Garborg og skrev i sistnevntes tidsskrift, som eneste på riskmål. Som journalist dekket han som 17 åring Haymarketsaken i Chicago i 1886. Der åtte anarkister stod tiltalt etter bombeangrepet på Haymarket i starten av mai samme år. Saken endte med at åtte ble dømt, syv til døden og en til fengsel, to av dem blir senere benådet til livstid og siden frigitt. Den unge Louis Lingg tar livet av seg med en bombe, angivelig formet som en sigar, og fire blir hengt. De er blitt kjent som anarkismens martyrer, en betegnelse unge Dybfest også brukte om dem. Navnene på de fire som ble hengt etter Haymarket er fortsatt kjent for mange: Albert Parsons, Georg Engel, August Spies og Adolf Fischer. Før Parsons ble henrettet gjennomførte Dybfest et intervju med ham i fengselet.

«Regjeringen fører rettssaken mot anarkismen. Ikke det jeg har gjort, men det jeg tror på skal straffes.» skal Parsons ha uttalt i sin sluttappell i retten. Spies uttrykte for hvor effektiv han trodde henrettelsen kom til å være «Om dere tror at dere kan knuse den mektige arbeiderbevegelsen om dere henger oss, så heng oss! Dere slukker en gnist, men her og der og overalt springer det nytente flammer opp.»1

Blant disse flammene som tentes var Emma Goldman, Alexander Berkman og den unge Dybfest fra Trondheim, som var blitt sendt til slektninger i USA etter et mindre tyveri. Etter at han vendte tilbake til Norge, radikalisert, var han med på å etablere Arbeiderpartiet i Trondheim. Han var med på å legge grunnlaget for en ny og mer aktivistisk og politisk bevist arbeiderbevegelse. Bjørn-Erik Hanssen beskriver i detalj denne perioden og kontakten med ulike sentrale personer i arbeiderbevegelsen i boken Dynamitt i borehullene (2021). Etter sin tid tilbake i Trondheim reiser Dybfest på ny ut, til byer som Kristiania og til Paris, der han henger sammen med den italienske anarkisten Oscar Bertoïa som han selv omtaler som en god venn.

I den korte boken Blandt Anarkister (1890) forteller Dybfest om sine møter med anarkister i USA og Paris. Her kan en lese om Dybfest møte med Parsons i fengselet og hans tanker om Kropotkin. Han har denne betraktingen innledningsvis: «Der er ingen mennesker i vort samfund, som staar i saa lav kurs som anarkisterne. Det er jo ogsaa rimelig; thi paa den annen side er der ingen, som hader de nuværende samfundsformer saa højt som dem. Og anarkisterne er ikke gode borgere; thi de lægger ikke engang sin stemmeseddel i valgurnen. Men de er ikke mordere og kjæltringer; de er folk, som vil noget, som har en sag, som de tror er retfærdig, og som de kjæmper for til sin siste blodsdraabe. De er ikke barbarer, som vil lægge kulturen øde, de vil en højere kultur, bedre mennesker og en bedre jord form dem at bo paa.»2 Anarkistene antar hos Dybfest nesten en mytisk karakter, som overmennesker som er er hevet over loven og normer. Motsettingen mellom det etablerte samfunnet, staten og kapitalismen på den ene siden og anarkistene som de blant sosialistene som står for det mest radikale motstykket til det etablere er et tilbakevendende tema.

«Aarhundredet vil ikke ha gaat ud, før næsten alt menneskearbejde er overflødigt, saa vi vil ikke ha andet at gjøre end at passe maskinerne. Men det er ogsaa noget, som skal til for at fremme den store revolutionen og den ny tid. Maskinerne adler arbejdet, ser De … tar strævet og slidet bort og opelsker selvfølelsen i mennesket – ja, maskinerne kan skabe individer af folk, forsikrer jeg Dem – de narrer folk simpelt hen til at tænke, og det menneske, som har faat trang til at tænke selvstændigt, det er frelst. Hvad tror De? Er det ikke sandt? Se bare paa disse folk – vi begyndte at at vandre rundt i den store fabrik – de er alle intelligente, oplyste mænd, og derfor er de fleste af dem anarkister ogsaa.»3

Han lar stemmene til ulike anarkister skinne gjennom, her er det stemmen til en anarkist på en industrifabrikk i Paris vi hører. Og budskapet er at en gjennom automatisering skal kunne få rom for en frigjort tanke til opprør. I dag er det kanskje andre perspektiver på teknologien vi ser i dag.

«Blandt alle de grupper, som under socialismens banner stævner mod en ny tid, er anarkisterne de, som har trukket de yderste konskevenser af tidens demokrati. Fra Proudhon skrev sin Elendighedens filosofi og Bakounine gjennem sin udstrakte brevvexling næsten bragte to verdensdele i opprør, til den forfærdelige tragedie i Chicago, hvor den anarkistiske lære fik sine hellige martyrer, har der fra denne kreds trængt sig vildt fortvilelsens skrig op i det pene samfund, hvor det har rustet de sløve og bragt de blinde til at se.»4

En ny tid og en ny ideologi, den trenger sine agitatorer, sine filosofer og sine helter, de nevnes selv om de ikke siteres nevneverdig. Det intellektuelle er sentralt, også som Dybfest bygger og utvikler sitt argument ikke minst som argument. Anarkismen er vitenskaplig, den er fornuft. Dens fremste representanter er vitenskapsmenn og den fremste er også fyrstelig. En fra det høyeste adel som har valgt bort sine priviliger til fordel for å følge sin samvittighet og vitenskapelige overbevisning.

«Det er ikke længere kommunismen fra 1870, som er dens program. Bevægelsen har antat en anden karakter, og de revolotionære er splittet i mange forskjellige grupper. Den yderste af disse grupper er anarkist-kommunisterne, der maa betragtes som intelligensen blandt det revolutinære proletariat. Det tæller i sine rækker flere af udlandets mest fremragende videnskapbsmænd, t. eks. Elisée Reclus, den store franske geograf. Og blandt dem er ogsaa den – ligesaa som geograf – højt anseede russer Peter Kropotkin.»5

Når han i 1890 utgir Blandt anarkister er han også etablert inn de mest sentrale kretser av nye forfattere. Blant dem er Knut Hamsun, Vilhem Krag, Nils Collet Vogt og ikke minst Hans Jæger. Han beskyldes for dekadanse. Ikke minst romanen Ira og de to novellene En ensom og Den første dag. De to første handler begge om kjærlighet, og en friere seksualitet enn det som da var tillatt. Den siste av dem er en fengselskildring. Der jeg-stemmen sitter fanget i sitt klaustrofobiske rom, uten holdepunkter i verden utenfor. Under et rigid system av absurde regler og med bare evangeliene, salme- og bønnebok til å lese utover fengselsreglementet søker han frihet i smerte. Der han biter seg til blods for siden å drikke det. Lidelse, fangenskap og individet som må nære seg av selv. At mottagelsene skulle ha vært blandete kan en forstå, samtidig spiller det inn i starten på en ny tilnærming til individ, psykologi og den autoritære staten. Det er lett å se spor av tidens endringer i litteraturen og en følelse av uforløst spenning.

«Jeg kjender det Liv, som jeg kommer at leve de kommende Dage, det samme regelmæssige, uskiftelige, den ene Dag lig den anden. Jeg har bare at vente paa, at Tiden skal gaa, bare at vente.

Nu Hører jeg Slutteren derunde. Det er en ny Dag, som begynder.» 6

Du kan kanskje spørre hvorfor du ikke har lest mer om Arne Dybfest. Ja, han døde ung. Og produksjonen av tekst er mulig å lese gjennom på en kveld. Likevel var han helt sentral i det politiske og intellektuelle miljøet i Norge på slutten av 1880-tallet. En brytningstid, der anarkistiske ideer ble introdusert sammen med fortellinger om streiker, opprør, maskere mot arbeidere, en tid der en ung journalist og forfatter far Trondheim noen få år bidro sterkt både direkte og med samarbeid med ledende intellektuelle i inn og utland.

«De jages fra det ene land til det andet som var vilde dyr, de betragtes som farlige forbrydere, og politiet er altid i deres spor. De er fredløs og venneløs, deres liv har syntes mig at være en eneste lidelse, og alligevel – de er aldrig blet træt, aldrig forsagt, de har forkyndt sit evangelium frejdigt og friskt, lige til deres ord blet kvalt i galgen.»7

De med makt skriver historien, og de bestemmer hva du skal være pliktig til å lære om. Det er de som definerer pensum. Den makten har gjennom generasjoner blitt brukt til å tilsløre arbeiderhistorie og historie om alternative og motkulturelle bevegelser som viser at samfunnet slik vi kjenner det i dag ikke er en naturgitt situasjon. De med makt og resurser har alltid vunnet spillet om hvems historie som skal huskes og bli del av det kollektive minnet. De med mest makt definerer hva pensum ungdommene må pugge. Historien vi lærer blir som kjent igjen mytene om fortiden vi benytter oss av og forstår verden med. Dette er en helt grunnleggende erkjennelse, historie har historisk vært et domene for establishment. Historie er maktkamp, kamp om hegemoni. I dette hegemoniet har det blitt opportunt å glemme at Dybfest og ander var med på å bringe anarkisme til Norge på slutten av 1800-tallet. Fortsatt huskes de fem som ble drept av den amerikanske staten i 1887.

«Men over Anarkisternes Grave blomstrer deres Lære, og den breder sig ud over den vide, vide Verden. Den er idag ifærd med at bli Fattigdommens Religion. Og derfor feires denne Dag af de store Byers Proletarer, den feires til Minde om dem som led Døden for Proletarenes Sag.»8

Tekststykkene er hentet fra digitaliserte kopier av Dybfests utgivelser på Forlaget af Olaf Norli fra 1890-tallet og ulike avis artikler fra 1800-tallet. Tilgjengelig fra Nasjonalbiblioteket på www.nb.no

1Sitatene på norsk er gjengitt fra da saken stod på trykk i Gateavisa #4 -78.

2Dybfest, Arne, 1890: Blandt Anarkister, side 18-19.

3Ibid. side 54-55.

4Ibid. side 11-12.

5Ibid. side 97.

6Dybfest, Arne, 1892, To Noveller, side 140.

7Dybfest, 1890, side 14.

8Dybfest, Arne i Ferdaheim, No 45, 13 årgang, 9. november 1889.


One response to “ARNE DYBFEST – ANARKIST TRØNDER I VERDEN”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *