– Kamerat E.
Nok et angrep på transrettigheter og transliv i Norge.
Onsdag ble et klart, det mange lenge har fryktet, at den kjente legen, sexologen og medmenneske Esben Esther Pirelli Benestad som gjennom en årrekke har hjulpet transfolk mister sin legelisensen. Hen har ved å ikke føye seg for systemet gitt livsviktig behandling til generasjoner av transfolk og ikke-binære. Hens bidrag har i følge mange reddet liv og helse. Det var ikke pasientene som klaget hen inn til helsetilsynet, det var det motstandere med en agenda som gjorde. I en tid der motkreftene mot transpersoner mobiliserer fremstår ’avskiltingen’ av Benestad som et angrep ikke bare på hen, men på transfolk. Det er et forsøk på karakterdrap på en aktet forsker, lege og professor vi nå ser; fra de som ikke har ønsket å lytte til faglige argumenter, og som har holdt seg med utdatert kunnskap. Dette er ikke bare et angrep en, men på alle som prøver å hjelpe. Et signal til andre leger og forskere om å ikke gjøre som hen. Motstanderne hens feiret det som en seier på sosiale medeier.
Legeedens imperativ om å hjelpe og lindre blir satt til side i frykt for å kunne minste arbeid og karriere. Det er realiteten av at Benestad nå fratas lisens og dermed muligheten til å hjelpe på en måte som virker. Andre blir avskrekket fra å følge hens eksempel. Grime utsikter for dem som ikke passer inn i Riksens nåløye. Ved siden av ramme de som i dag mottar behandling hos Benestad er dette et kraftig signal som i seg selv vil bidra til økt stress og en vanskeligere hverdag for mange ikke minst ikke binære. Motstanderne både innen helsesystemet, forvaltingen og ikke minst i ulike anti-trans-grupper er alle del av en større og mer eller mindre sammenflettet anti-trans-bevegelse. En bevegelse som har vist særdeleshet mangel på skrupler i både praksis og retorikk. Dette til nivå at det utgjør en fare for transpersoners liv og helse. Den lange rekken av folk som har mottatt behandling og opplyser at de har fått et bedre liv burde tale for seg selv. I stedet for en ’avskilting’ burde de siste årene av Benestads karriere heller vært en tid for anerkjennelse og heder, og en tid der de gammelmodige kunne innrømme, «vi var de som tok feil». Slik det ligger nå er det ubehagelige konsekvensen, om ikke leger som Benestad kan fortsette å gi folk behandling at systemet vil få enda flere skeive liv på samvittigheten. Det er en merkelig takk hen nå får fra den Norske stat, Esben Esther.
Men støtten er der ute. De tusener hen har gitt behandling, veiledet og inspirert tar til gatene i takknemlighetene og raseri. Skeive er forbanna på alle dem som gjør livet vanskelig. Fredag 3. februar er en kampdag. På denne dagen, samtidig, kl. 17:00, går hundrevis, kanskje tusenvis, av folk ut på gater og torg i Oslo, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Lillehammer, Tromsø og Trondheim. På under 24 timer viste skeive at de kunne samle seg og organisere. Bare på markeringen i Trondheim deltar aktivister fra en rekke ulike miljø og grupper: FRI, Steatornis, Garmeres, PKI, Transhjelpa, Skeiv Ungdom og Skeiv Opprør er noen av de ulike skeive gruppene som har meldt at de deltar bare i Trondheim. I tillegg kommer alle de som engasjerer seg der de kan, alle de som nå ikke lenger ser stillhet som tilstrekkelig. Det Benestad selv omtalte som en avskilting har blitt til en vekker. Ingen ting kan lenger tas for gitt. Det er ikke noe gratis seier som noen andre en gang har vunnet. Det postpostmoderne skeive liv i det 21-århundre er kamp. Frihet gis ikke, den må tas og det vet skeive. Det erfarer skeive hver eneste dag. Det er en samlet skeivbevegelse som nå legger indre stridigheter til side og står samlet opp mot de transfobiske strømningene i samfunnet. Kravet er et verdig helsetilbud og at Benestad skal få legelisensen tilbake. «Vi tillater ikke at Esben Esther blir avskilta!»