Blodig start


-Kamerat Kalle

Fitta er noe av det mest tabu vi har. Fitte skal vi helst ikke tenke på, men likevel kommer vi alle derfra. Enten vi er presset ut med fistel, klipping og tang, eller om vi er skåret ut av en livløs kropp i full narkose. Vi kommer fra en blodig start.

Det er like farlig å føde som å hoppe i fallskjerm. I underkant av ett dødsfall i året i Norge i dag. Likevel er det ingen som sier «du er så modig» når en person slutter på prevansjon i håp om å bli gravid. Det er ingen som sier «er du sikker på at du tør det?» når en person begynner med assistert befruktning. Mennesket, med våre store hoder, trenger hjelp til å føde. Fødsler skjer ikke uten vold. En av ti kvinner har vært utsatt for seksuelle overgrep, og  mange gjenlever traumer når de ligger i smerterier med fire cm åpning. Kroppen skjønner ikke forskjellen på en overgriper og en sykepleier.

Å velge å ikke få barn, er kun et valg vi har fordi kvinner før oss har kjempet. For våre formødre var fødsel en av livets harde realiteter. Jeg kan la være å få barn fordi noen før meg kjempet for retten til prevensjon. Jeg står på skuldrene til kjemper.

Fortsatt i dag opplever kvinner som ikke ønsker å få barn et helt ekstremt press om å bli gravide. Vi skal være lydige fødemaskiner som kan bringe Norge videre. Hvis det skal friste, må det være trygt å få barn. Vi må være trygge på at vi kan ta ut den permisjonstiden vi trenger, vi må være trygge på at barnehageplassen står klar. Men ikke minst må vi være trygge på at fødselen er trygg. Samfunnet må være mer robust, vi kan ikke leve med at medforeldren må sitte på gangen mens fødeforelderen er alene i barsel. Vi kan ikke leve med at flere og flere får fødselsdepreson og fødselspsykose. Vi kan ikke leve med at medforelderens permisjon blir presset ut.

Å føde trygt, eller å la være å føde, er et feministisk prosjekt.

Alle som lever kommer fra samme blodige sted, livmora.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *