Byens frie fugler: en hyllest!


-Kamerat. E, publisert i utgave #2 av Bråkmakern.

Illustrasjon: Urokråka

Hva ville byen ha vært uten? De bråker. De forstyrrer. De stirrer. De opptar plass i byens parker, på torget og utenfor kjøpesentrene. De bryr seg ikke om hvilken ukedag det er. De bryr seg ikke om det natt eller høylys dag. Om barn, turister og pensjonister er til stede. Noen frykter dem. Noen føler for å moralisere og fordømme dem. Innbille seg og andre at en verden uten hadde vært bedre for alle. At å jage dem er en handling i solidaritet og nestekjærlighet. Hvordan hadde vår by vært uten dem som skriker mot oss på torget?

En striglet by – tanken virker kanskje forlokkende? Renere og mer skinnende i vårsola, om den skulle skinne. Et glansbilde, uten rifter. Enkelt å selge inn til turister. En by der alle kan gå i fred og ro. Nyte sin iskrem helt i fred for forstyrrelser. Et sted der alle er stille når du skal sove. Et sted hvor alle lever slik som deg. Hvor ingenting forstyrrer eller irriterer. Forlokkende?

For en god del av våre beste besteborgere er dette nok stedet de drømmer om. Den rene byen. Vi kan spørre hvorfor de ikke reflekterer over sin plass i samfunnet? Hvordan de direkte og indirekte mer enn noen skaper den byen de selv lever i. Ikke at det for så vidt er nytt, Trondheim eller Nidaros, har alltid vært en magnet på småkonger og jarler og dydens tjenere med en dyp trang til å utøve makt. Leve ut sin perfeksjonisme og drømmer for byen på andres bekostning. De ønsker i realiteten et kaldere sted, kaldere enn Trondheim allerede er på en forblåst dag på Nordere i februar. En kald by de kan gå i fred i sin illusjon om trygghet og fremgang. Et sted de slipper å se livets realiteter utspille seg foran øynene. Et sted de slipper å spørre hvorfor tingene er som de er. Hvor påminnelsene om verden er fjerne, hvor vonde hendelser er noe de kan riste på hode av når de ser på Dagsrevyen.

Våre sjøfugler er symbol på frihet. De flyr der de ønsker. De kjenner ikke grenser. De lar seg dårlig temme til å innordne seg våre idealer. Man trodde i gamle tider det var sjelene til sjøfolk tapt på sjøen. Å skade en sjøfugl var dårlig lykke. Sjøfuglene viste oss land og trygge havner. De viste oss hvor fisken stod. De bar varsel om uvær og storm. Varsel fra fuglene burde ikke ignoreres. Vi må spørre hva i dag vi kan lære av våre urbane fugler? Hva kan de fortelle oss om det samfunnet vi har skapt? Om vår tids problemer? Om konsekvensene av vår livsførsel? Når fuglene konfronterer oss bør vi lytte. Ignoranse er ikke en dyd.

Det er en kontrast og konflikt mellom besteborgerens liv og fuglenes frie flukt. Tese og anti-tese satt opp mot hverandre – konfrontasjon. Fuglene minner oss på vår egen ufrihet. Vår egen bundethet. Minner oss på ubehagelige sannheter om oss selv. Der vi burde blitt inspirert føler vi i stedet frykt i møte med en frihet og ærlighet vi selv nekter oss selv og andre. Hvordan gikk det til at du ble fanget? Vi er fremmedgjorte. Vår materialisme, vårt konsum og vår luksus har gått til hodet på oss. Vi klarer kanskje ikke se bortenfor neste lønningsdag. Vi frykter for naturen og vi frykter at våre egne svakheter skal bli avslørt. Det er som vi har glemt hvor vi kommer fra og hvor vi går hen.    

Byen trenger de frie fuglene. Stemmer som skriker på torget. Det er de som gir vår by liv. De som holder oss våkne. Som forhindrer at vår by blir en øde ørken av betong og brustein. Et sted hvor vi glemmer hva liv er. Et sted uten frihet. Vi må se og lytte. Vi må forstå, heller enn å jage må vi være åpne for hva byens fugler forteller oss. Varsler de kanskje ikke storm? Forteller de oss ikke at noe er alvorlig galt? Her hjelper ikke moralisme og illusjonene om et plettfritt glansbilde. De som skriker gjør det ikke av lyst eller glede. Hvordan vi møter dem sier mest om oss selv.

Jeg blir til stadig skremt. Det er de i vår by som gjerne ønsker å skyte måkene. Noen av dem er mer enn godt nok plassert innen politikk og det offentlige liv. De forsøker å appellere til vår frykt og mobilisere et hat for å vinne stemmer ved neste valg. De skremmer meg mye mer enn noen få måker som skriker på torget. For om vi har lært noe er det at det ikke hjelper om fasaden er aldri så grønn og skinnende om treverket bak er pil råttent.

Jeg velger meg en by med liv heller enn et dødt glansbilde. Forøvrig burde vi heller utrede å rive ned statuen av Olav Tryggvason, han var jo ikke akkurat mors beste barn.  Hva med å sette opp en staut av en fri fugl der i stedet? Vi må spørre hvordan det ville passe om vi støper en fri sjel i bronse? Kanskje vi heller burde bygge om pilaren slik at vi kan gi byens fugler en ny plass å hekke i vår menneskeskapte ørken? Dette er min hyllest til måka og alle de andre frie fugler som hver eneste dag er med på holde oss våkne. Dette er min hyllest og takk til bråkmakere og fordømte, til alle de som gir liv til våre steinlagte gater og torg. Larus Canus – jeg takker deg!


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *