-Kamerat E.

På sporet av et sterkere klasseskille og fascisme

Dette er en artikkel jeg ikke egentlig hadde håpet å måtte skrive… men som heller ikke er overraskende. Dette er ikke forbrukermeninger, detter er samfunnskritikk. Og en still bønn om at folk nå forstår at nok må være nok… og hvor farlig dagens situasjon kan bli.

Alt er blitt dyrere, det er ikke en illusjon. Selv med en moderat økning i lønninger er det ikke slik at vanlige folk, ikke de med en lav inntekt eller på trygd eller annen stønad kan vente å forsvare sin kjøpekraft. Nødvendige varer har økt enormt i pris, prisen på et brød kan i noen tilfeller på få måneder steget med over 30 %, sunnere varer har økt mer enn de billigste. Det er gjennomgående at varer stadig øker i pris. Brød, mel, melk, ost, matolje, frukt og grønt – alt blir dyrere. Basisvarer øker i pris. Det som for få måneder siden kunne fylle en hel bærepose rekker nå bare til noen få varer. Samtidig setter flere og flere kjøpmenn lås på kontoeinerne. Sjefene i de store matvaregigantene hever på sin side millionbonuser og aksjonærenes utbytte sikres, vanlige folk betaler de dyrere prisen. Alt blir dyrere, men det er dagligvarene som blir dyrest, slik føles det i alle fall. Om en før kunne ha et lite slingringsmonn er dette spist opp av prisstigningen. De som før levde på marginen må nå finne ut hva de kan forsake, fattigdom er i ferd med å bli en realitet for store grupper i samfunnet. I en tid der arbeidsledigheten sies å være rekordlav ser vi fattige arbeidene som den nye trenden. Det handler ikke om luksus, men om grunnleggende livskvalitet, helse og miljø – når prisene skrus opp forsvinner muligheten til å velge og en blir fast med hyperprosseserte industriprodukter med begrenset næringsverdi. Det er mange aspekter ved utviklingen som burde skremme. Når folk føler at innholdet i lommeboka ikke strekker til vokser frustrasjonen og sinnet, spørsmålet er hvem dette sinnet rettes mot?

Vi har forøvrig en vinter bak oss med energipriser hinsides fornuft. Ikke minst har prisene på strøm vært på et nivå der regningen for de uheldige har vært flere tusen over normalen. Sparekonti er blitt tømt. Forskjellene mellom landsdelene indikerer at eksport av strøm til utlandet er en del av problemet. Men det ligger også i bakgrunnen en erkjennelse av en total mangel på prioriteringer, når tullete virksomheter som utvinning av kryptovalutta prioriteres og bønder og lokale småbedrifter må tigge om krisehjelp. Bak ser vi hvor dysfunksjonelt det privatiserte såkalte markedet for strøm er blitt, ser vi hvordan markedliberalistiske ideer leder til gale prioriteringer. Samtidig som det snakkes om det grønne skiftet og natur bygges ned opplever den enkelte rekordhøye priser på strøm. I perioder med tørke har krafteksporten gått som aldri før, mens vannmagasinene har blitt tappet til et minstemål. En kan bare vente seg nok en vinter med skrekkpriser, priser som rammer de som har minst hardest. Selv om en skulle argumentere med at høye priser på forbruk er nødvendig for å omstille til et mer miljøvennlig samfunn er det nå slik at den eneste kortsiktige konsekvensen blir at de sårbare rammes enda hardere. De rike merker kanskje også noe, men det er igjen de som før også levde på marginen som nå må ta valget mellom klesvask, dusj og oppvarming. Det var dem som valgte å fryse i frykt for strømregningen i vinter, konsekvensene kan bli dramatiske når vinteren snart kommer på ny. Samtidig blir staten og strømselskapene rikere og rikere. Noen profitterer stort på at noen må velge å fryse. Allerede kan en se hvordan klasseskillen blir tydeligere dag for dag.

Samtidig som mange sliter i dagliglivet og opplever å måtte ta vanskelige, på grensen til umulige, valg mellom nødvendighetsgoder hever sentralbanken rentene. I klassisk økonomisk teori er det kjent som gå til virkemiddelet i mot inflasjon. Dagens befolkning har over lang tid blitt lurt av lave renter og liberale banker til å ta opp store lån. Gjeldsgraden i den norske økonomien er historisk høy. Både store lån til forbruk og ikke minst til bolig er noe mange sliter med, marginen for om det er mulig å betjene eller ikke er for mange hårfin. På toppen av en presset situasjon og gryende dyrtid blir dette en ekstra belasting som i verste fall kan presse folk ut av hus og hjem og inn i hendene på eiendomsbaroner, som nå nok ser muligheten til å utnytte et presset utleiemarked i byene. Alt dette bidrar til at forskjellene i samfunnet øker. De fattige blir fattigere og mer forgjeldet. Stat og kapital klarer seg greit nok, mens godene fordeles bort fra vanlige folk over til de mektige. I dette ligger også en dynamikk der avhengigheten av myndigheter, filantroper og andre som yter støtte øker for flere. Opp i det hele opplever folk seg degradert fra middelklasse til en fattigere klasse. De rike moraliserer og oppfordre til moderasjon. Den fattige arbeidene blir bedt om å arbeide mer og hardere, for å få samme kjøpekraft som hen hadde sist måned.

I en tid med økte priser, økende renter og stor sosial usikkerhet er det mange som opplever at frihet og trygghet rammes. Folks følelse av usikkerhet og sårbarhet er høyst reel, og totalt uanerkjent av de styrende i samfunnet. Som vanlig kan de rike lire av seg at det er sunt med færre turer til Syden, som om de som rammes først og hardest av dyrtiden i det hel tatt hadde råd til ferieturer i utgangspunktet. Når elitene snakker om moderasjon snakker de ned til middelklassen, men de overser helt at det er de som også er enda mer prekære. Elitenes klaging har gått mer ubekvemmeligheter der kostnadene til å leve av og for andre nå er i ferd med å sette levestandard tilbake. En utvikling som mest av alt illustreres av at for mange er det nå et spørsmål om de har råd eller ikke til å kjøpe brød, langt mindre om de har råd til å kjøpe et brød som er godt og sunt. En kan skylle på mange ulike faktorer, krig, pandemi og klimaendringer. I seg selv bidrar alle disse også inn, men det må også nevnes at det er strukturelle sider ved den noeliberale samfunnsorden som nå virkelig viser seg. Den blinde troen på økonomisk vekst kombinert med en fanatisk tiltro til markedsmekanismer. Her ser vi resultat, handlingslammede leder som verken kan, vill eller ser hvordan de kunne ha bidratt til å hjelpe alle de som nå skrus dypere ned i fattigdom og økonomisk avhengighet.

I møte med en krise som den vi nå ser bør det ikke herske en euforisk forventing om en eller annen revolusjon fra venstre. Noen lever sikkert i håpet om at det er det sannsynlige, de om det. Vell så mye som et skift mot venstre er det nærliggende å forutsette et slag til høyre. I økonomiske krisetider har alltid høyrepopulister funnet mottagelig mark for sitt grumsete budskap. Når vi nå går inn i dyrtid med renteøkning og i tillegg har en sentrumsorientert sosialdemokratisk svak regjering, som til overmål ikke ser ut til å virke, er det fritt frem for alle populister. Den videre konsekvens er at enda mer ekstrem nasjonalister og fascister også får et større spillerom. Erfaringene fra andre land rammet av kriser er ikke gode, krisetid er tid for hat og konspirasjonsteorier, og det er tid for fascister til å mobilisere. Vi har sett det i Frankrike, Italia, England og i USA – det ville ikke være overraskende om lignende også kan skje her. Det var i kjølvannet av massive økonomiske kriser som depresjonen og hyperinflasjon at nazistene tok makten i Tyskland i 1933. Spesielt når de som gjør krav på å være venstresiden svikter åpnes et rom for at høyresiden kan mobilisere på misnøye. Regjeringens rot og kroniske handlingslammelse virker her som en akselerator for å undergrave venstresiden, ikke bare for partiene som er del av regjeringen.

I møte med en ny økonomisk og muligens sosial realitet blir presset på aktivister og fagforeninger større. Her må en tenke bredt på hvordan en kan bygge og sikre samfunn i tider der staten svikter og trusselen fra høyreekstreme synes mer nærliggende. Selvberging og gjensidig hjelp er noe av det som må ligge i verktøykassen for folk som ikke opplever lenger å ha handlingsrom eller andre veier til det daglige brød, bokstavelig talt. Gamle metoder for matauk og arbeidsdeling kan fort igjen bli en nødvendighet for dem som nå presses i en stadig vanskligere økonomisk situasjon. Her kan det være mulig å se at delingsøkonomi kan være noe mer enn en floskel. I en dyrtid må arbeidet med å støtte og sikre minoritter må intensiveres; ja i en økonomisk krise kommer noen til å bli beskyldt for å være fienden. Hat kommer til å bli projisert på noen. Noen kommer til å spre konspirasjonsteorier. I møte med inflasjon, dyrtid og ustabilitet i verden er dette noe som må medregnes. Heller enn å lese økonomisk teori er det nå på tide å lese historie. Det er blitt ytret at den som ikke evner å lære av historien har dømt seg selv til å gjennopleve den. Et grimt perspektiv i et Trondheim som mangler følelsen av sommer, som er langt mindre dystopisk enn hetebølgen som har herjet Europa denne sommeren.

Grimmere enn den økonomiske realiteten er klimaendringene som er rundt oss og en realitet, hva er våre problemer i dag mål mot det som venter? Det er for meg ikke noe tvil om at vi nå på mange måter høster fruktene av tiår med nyliberal økonomisk politikk og filosofi. Jeg er på ingen måte den første til å bemerke det, men som et plagsomt ekko av andre tenkere repeter jeg at løsningen ikke ligger i tenkemåtene som har ledet oss inn i krisen. På mange måter kan en tilbakeføre en lang rekke av dagens problemer fra Putin til klima på en mislykket politisk filosof. Et tankesystem som i møte med kriser ikke evner annet enn å berike de superrike og dytte frustrerte folk i armene på folkeforførere. Det trengs et oppgjør med de grunnleggende realitetene i det kapitalistiske samfunnet og det nyliberale tankesettet. Kanskje er det her at flere burde børste støv av anarkistiske klassiker som Kropotkin ved siden mer moderne analyser av samfunnsutviklingen?