Et siste gravøl for kapitalismes død -Motmakt


I det siste har det foregått en debatt om alternativer til kapitalisme, grunnet Covid pandemien, akutte miljøendringer og de økende klasseforskjeller vi ser over hele planeten. Enkelte tviholder på å reformere kapitalismen som løsning og sørger offentlig for at vi kan ikke ha evig vekst lenger.

Heldigvis, har de fleste innbyggere i flere tiår opplevd selv hvordan kapitalisme både er ødeleggende for naturen og helsa vår, i tillegg til høyst feilbar med sine sirkulære kriser og klassebaserte struktur. Det er veldig få som ønsker vekst, bortsett fra økonomer, finanspersoner og politikere. Vi andre ønsker stabilitet, forutsigbarhet og våre grunnleggende behov godt dekket. At enkelte fortsatt lever i den bobla kapitalismen har solgt oss i flere hundreår, er både trist og hårreisende.

Vesten har produsert rammene for det nåværende økonomiske systemet, men det er det globale sør som i praksis har stått for en primær vekst som har ødelagt land, vann og luft på grunn av tilgang til naturressurser og alle proxykriger rundt det. Vi i Vesten produserer stort sett i den såkalte tertiære sektor, som ifølge David Graeber stort sett er bullshitjobber som ville kunne fjernes med et pennestrøk. Covid 19-epidemien har vist oss at det er noen få essensielle jobber hvor hovedoppgaven er mellommenneskelig primærarbeid, som egentlig holder samfunnet i gang.

Det vi opplever nå er egentlig ingen kollaps i produktivitetsveksten, men en kollaps av globalismestrukturene som har gjort grunnleggende aktiviteter i mange land avhengig av en ubalansert markedsfri handel. Det er faktisk sunt og en sterk kilde til optimisme at produktivitetsveksten stagnerer, fordi slik forstår flere hvor sårbar globalisert, markedsfri handel er og hvor unyttige de fleste arbeidsplasser er. Dette kan gi oss en gyllen mulighet til å utforske lokale alternativer som i flere år har florert, alternativer som baserer seg på gjensidig hjelp og en balansert hverdag i takt med naturen.

I flere samfunn, som hos Zapatistene i Mexico eller befolkningen i Rojava i Kurdistan, har andre økonomiske modeller blitt implementert; økonomiske modeller som er basert på direktedemokratiske prosesser og som er i tråd og balanse med naturen. Med det har de brutt med kapitalistiske prinsipper fra roten, men tydeligvis er det fortsatt enkelte mennesker som med sine etnosentriske blikk ikke har fått med seg at det finnes velfungerende økonomiske alternativer utenom Vesten. Ren prinsipielt vil ikke disse økonomiske praksisene ha som mål å bli til en slags «one size, fits all» som globalisert kapitalisme har blitt kjent for. Hvis vi ønsker å erstatte kapitalisme som økonomisk modell, må vi åpne for mangfoldige tilnærminger tilpasset lokale løsninger, og dette krever en sterk involvering av lokale ressurser som åpner for solidariske, internasjonale avtaler.

Hvem ønsker seg mer vekst og produktivitet? Det er utallige kronikker og bevegelser som viser at folk er rimelig lei av å bruke opp energien og dagene sine på å delta i den nåværende arbeidslinja. Det er ikke vanlige folks ansvar å holde veksten gående for at milliardærenes formue skal fortsette å vokse. Det sørger politiske partiene for.

Politikerne har klare forbindelser til, og deler interesser med, finansverdenen. I Norge er NHO og Oljefondet klare institusjonelle referanser til klassiske, nyliberalistiske strukturer politikerne støtter seg til i sine avgjørelser. Det er fullstendig naivt å tro at politisk handling har noe som helst med vilje eller evidensbaserte handlinger å gjøre. På dette tidspunktet burde det være klart for alle at næringslivet ikke kan være den styrende virksomheten for samfunnet. I stedet burde det være planetens, dyrenes og menneskenes behov for balanse og ro. Tiden der vi mennesker blir ansett som pengemaskiner som kun er født for å produsere for en rik minoritet, er over. Vi vil leve på våre egne vilkår i et sunt og balansert miljø, ikke leve for at andre skal leve i luksus.

Angående tidligere foreslåtte løsninger som støtter seg på en økning av sysselsetting i arbeidslinja, tenker vi det motsatte. Minsk arbeidslinja, og øk selveide og selvorganiserte arbeidsplasser! Når arbeidsplasser organiseres direktedemokratisk, blir sysselsetting automatisk en del av strukturene. Vi skal ikke fokusere på sysselsetting for å tvinge flere ut i arbeid, men vi skal omstrukturere selve tankegangen om at noen få har privilegiet å velge ut arbeidstakere basert på friskhet og full produksjon. Det er arbeiderne selv som skal bidra etter egne forutsetninger og få etter behov. Mat og trygge sted å bo er grunnleggende behov som kan dekkes kollektiv.

Bopel er en menneskerett, og ingen må måtte ty til sparing for å kunne ha et stabilt bosted. Vi mener at bopel også må være felles eid, så en ikke er avhengig av rike foreldre, arv eller overarbeid for å kunne ha tak over hodet.

Videre er det ingen som nekter noen å være i en aktivitet som er sosialt nødvendig og personlig tilfredsstillende. Problemet i vestlige samfunn er manglende frihet til å velge aktiviteten en ønsker seg og i hvilken grad en kan delta i den. I Norge har vi hatt en tradisjon basert på arbeidslinja, som er høyst ekskluderende i selve strukturen, noe kuttene i trygdeytelser og oppbygging av NAV som institusjon viser til. Arbeidslinja er basert på idealet om den friske, mannlige arbeider, men over 50 % av befolkningen hører ikke til denne kategorien. Vår besettelse av arbeidslinja og tvungen deltakelse i den for å sikre produktivitetsveksten, viser seg å være både umenneskelig og ødeleggende for naturen, men verre er det at Norge har basert sin velferdsstat på grønn imperialisme.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *