Et angrep på sexarbeid er et angrep på arbeidere og sex


-Tekst: Musa Acuminactus

-Illustrasjon: Urokråka


Sexarbeid: frivillig salg av seksuelle tjenester

Om en sexarbeider faller i skogen og den hvite middelklassen ikke er i nærheten, bør de ha rettigheter?

Sexarbeidere er mennesker som velger å jobbe med salg av seksuelle tjenester. Dette omfatter pornoskuespillere, strippere, glamour-, onlyfans- og cam-modeller med mer, så vel som de som selger sex i person. Man må ikke forveksle ordet med «prostituert», et ord som mange ser på som problematisk etter mange år med kulturell, sosial og juridisk undertrykkelse av sexarbeidere. Faktisk har «prostitusjon» vært navnet på forbrytelsen mange mennesker har vært dømt for, på lik linje med «ateisme», «hor»(sex utenfor ekteskap) og «utroskap», anakronistiske begrep som beskriver handlinger som i dag anses som privat anliggende.

Fagbevegelsen og den radikale venstresiden har vært et imperativ for arbeideres rettigheter gjennom regulering av arbeidsdagen, samtidig som man jobber for frigjøring fra arbeid. Men ikke for sexarbeidere. Arbeiderens tap av verdighet, sikkerhet og rettigheter har i beste fall vært en utilsiktet konsekvens av kampen mot menneskehandel og utnyttelse. I verste fall er det en fordømmende hevn for kjønnsforrædersk promiskuitet og annen usømmelig atferd. Uansett fører det til en pågående og selvforsterkende kulturen som undertrykker sexarbeidere.


I dag er sexkjøp og organisering av sexsalg kriminalisert i Norge, gjennom straffelovens §316 og §315, respektivt omtalt som sexkjøpsloven og hallikparagrafen. Dette etter inspirasjon fra sitt svenske sidestykke fra 1999. Tilfeldigvis er dette på et tidspunkt der de nordiske landene hadde opplevd enorm vekst, og majoriteten av samfunnet ikke lenger kunne anses som «arbeiderklassen», de som faktisk selger sex. En slik kriminalisering av kjøper, men ikke selger, omtales globalt som «den Nordiske modellen», og en «delvis kriminalisering». Mye av samfunnets bebreidelse over sexarbeid stammer fra en legitim bekymring for de mørke sidene av sexindustrien, og ofrene den skaper.

Tankerekken kan virke logisk; lovliggjøring av sexsalg fører med seg for mye lidelse til å tillate det. Det er derimot ikke så enkelt, da det er lite belegg for å si at kriminaliseringen har ført til bedre forhold for sexarbeidere. Motstandere av sexarbeid viser gjerne til nedgangen i etterspørsel av sexarbeid og antallet sexarbeidere. Dette skyldes ikke nødvendigvis kriminaliseringen, da sexarbeidere uten oppholdstillatelse i økende grad har blitt sendt ut av landet siden loven ble etablert, grunnet endring i innvandringspolitikk.

Nevnte rapport konkluderte også med at kriminaliseringen medførte «større utrygghet, redusert forhandlingsmakt og større risiko» for arbeiderne. Dette er fordi de tvinges vekk fra gatene og politi, deres kunder utelukkende er kriminelle, og det er ulovlig å organisere salg med andre arbeidere. Klienten er kriminell uansett om den en kjøper sex av er erfaren og har kontroll over egen egen arbeidsdag, eller er 13 år gammel og menneskesmuglet. Dermed har vi en facto kriminalisering av trygge arbeidsforhold. Slik gjør lovverket det vanskelig for sexselgere, samtidig svært krevende å skille sexarbeid fra sextrafficking, slaveri, voldtekt og mer. Dette er svært problematisk målet er å bekjempe seksualisert vold.

Det er en vanlig oppfatning om at de som selger sex er kvinner. Storsamfunnet, hovedsakelig bestående av en hvit, hetero og ciskjønnet middelklasse er ukomfortabel med at unge kvinner har sex utenfor romantiske forhold, en form for paternalistisk besittelse med å beskytte urørte møyer fra mannlige monstre. En kan bare skru på radioen for å høre «Roxanne» for et godt eksempel på dette. Slike kjønnsnormative og moralistiske narrativ har ført til dagens lovverk. Da forsvares sexkjøpsloven hver 8. mars, samtidig som det ropes «min kropp, mitt valg» fordi kvinner har rett til eget sexliv og egen reproduksjon.

Det er ofte i denne konteksten man hører «sex for penger er voldtekt» eller lignende. Merkelig nok kaller man ikke alle andre arbeidere for slaver, noe som vil være prinsipielt analogt, om man ser bort ifra at svært få mennesker jobber på oljerigger fordi det er gøy. Få er advokatassistent fordi det er givende arbeid å bli kommandert rundt av en Exit-kakse. Derimot er sex hovedsakelig rekreasjonelt. Kanskje kan dette stamme fra et konservativt og firkantet syn på hvordan sex må se ut for andre mennesker? Det vil uansett være vanskelig å forene definisjonen av andres sex der ingen oppgir å lide med et frihetlig syn på individers selvbestemmelse. Det vil i hvert fall passe perfekt inn i et system der målet er å undertrykke en gruppes seksualitet.

Etter mange år med uheldige framstillinger, sitter bildet av en «typisk sexarbeider» dypt. Sannheten er at alle sexarbeidere er ulike, og folk av alle kjønn og legninger selger sex. Majoriteten av forskning gjort på sexarbeid fokuserer på heteronormative, ciskjønnede kvinner som selger fra gaten, noe som fører til store mørketall på andre demografiske grupper. Det er allikevel gjort forskning som tyder på at majoriteten av trans- og kjønnsmangfoldige folk er sexarbeidere i Colombia, Venezuela og Tyrkia. TAMPEPs rapport fra 2009 tyder på at 6% av sexarbeidere er transfolk, og 7% er cismenn, men de virkelige tallene kan være høyere.

Det er ikke nødvendigvis slik at samfunnet tjener på mindre kjøp av sex. Mange mennesker befinner seg i situasjoner som gjør det nærmest umulig å skaffe sex på den «tradisjonelle» måten, enten det er grunnet sosiale, fysiske eller psykiske hindringer. De fleste som kjøper sex, oppgir mangel på nærhet som den viktigste grunnen til at de gjør det. I tillegg blir noen sexarbeidere fordi de foretrekker det fremfor alternativene. Dette kan være fordi de ikke liker andre yrker, har kroniske sykdommer eller redusert arbeidskapasitet. Med det i bakhodet, vil man ikke måtte gå langt for å kunne konkludere med at angrep på sexkjøp og sexsalg går negativt utover mange allerede vanskeligstilte grupper, i begge parter av salget.

For å filosofisk forsvare sexkjøp, kan en trekke inn følgende ubestridte faktum: seksuelle oppleelser er subjektive, og det er ingen fasit for hva sex er. Folk kan observere samme fenomén, hvorav én av de kan gjennomgå et seksuelt eventyr, mens et annet kan sove gjennom affæren. Betyr det at en massør er en sexarbeider avhengig av om personen som blir massert opplever det som seksuelt? Kan vi dermed kalle sexkjøp for en tankeforbrytelse?

Kriminalisering av sexarbeid er den norske middelklassens forenklede løsning på ukomfortable og kompliserte samfunnsproblemer. Når Fremskrittspartiet foreslår skyve de svake under teppet ved å forby tigging, reagerer venstresiden av norsk partipolitikk berettiget med avsky. Allikevel ser de ut til å like denne taktikken for sexarbeid, og det er

Vi er alle horer. Vi leier alle ut kroppene våre, utsetter oss selv for unødvendige påkjennelser i et system som nødvendiggjør arbeid for overlevelse. Det er ære blant horer, men horer må kjempe for den sammen.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *