-Tekst: Anonym

-Illustrasjon: Urokråka

Tore O. og Jonas G. vant kampen om rusreformen … og friheten tapte!

Tore O. har du sluttet å slå dine barn? Jonas G. har du sluttet å true folk? Har dere sluttet å ydmyke dem på åpen gate? Har dere sluttet å bure dem inne og ødelegge fremtiden deres? Har dere forvekslet kjærlighet med tukt? Politikker er ikke uskyldige, det hviler et tungt ansvar på de som har makt over andres liv. Et blytungt ansvar faller nå på alle de 188 på Arbeiderpartiets landsmøte som stemt mot rusreform. En helt nødvendig avkriminalisering. En reform som kunne gitt håp er nå skutt ned av reaksjonære moralister, ikke i KrF, men i AP, SP og FRP. En endring fra krig mot narkotika til konstruktiv fred, er unngått, politiets makt er ikke truet. Endring der pisk byttes med omsorg er forkastet. Kjeppene gir ikke trøst, de leger ikke, og skremmer ikke, de bare sårer! Sårer mennesker for resten av livet. Sårer og gjør kriminelle, skaper samfunnsproblem som bare kan løses med den samme harde hånd som skapte dem. Fylkeshøvding Sandvik bærer et stort ansvar, der han har trollet og bøllet og brukt sin autoritet til å ramme sine meningsmotstandere. En nettkriger mot reform. En nettkriger i sosialdemokratiske klær. En gang i tiden ble Arbeiderpartiet spydig kalt reformister, nå fremstår det som noe nært latterlig, da det ikke er noe særlig evne og vilje til noe som minner om reform igjen. Arbeiderklassens barn strippes, ydmykes og fengsles for galt antrekk på feil sted – de rike nyter sin kokain i ro og fred bak høye hekker og murer på Vestkanten. Hvor er sosialdemokratiet i det?

Retorikk dreper, det vet vi alle. Den skaper stigma og fiendskap. Den kan påføre skyld og skam. Den legitimerer offentlig vold og makt mot individer og grupper. Den kan brukes til å skape illusjoner. Eventyr som ikke blir virkelige selv om vi lever i en verden der vi tror på dem. Eventyret om straff og tukt mot alt vi ikke liker er blant disse. I måneder har folk spurt etter, og ikke fått annet enn anekdoter og skremsel. Servert av strenge folk i uniform og glatte politikkere. Halv sannhet – hel løgn, retorikk på sitt mest farlige. Fortellingen om straffens velsignelse, eufemismen. Eufemismene har alltid vært der når stater med sitt monopol på vold har svinget svøpen over de som ikke marsjerer i lik takt. Kirke, kolonialisme og kapitalisme. Rusreformen, og Arbeiderpartiets nei, er ikke uten en kontekst. Mange har spurt hvilken side av historien de står på, en må ikke glemme å også spørre hvilken side av samfunnet. Arbeiderpartiets holdninger til rus, og dets åpenbare dobbeltmoral, taler for seg selv. Straff og forfølgelse rammer sosialt skjevt. Hvilke rusmiddel vi tolerere er preget av en lang rekke faktorer og ikke minst vårt samfunns moral. For ikke å snakke om rus kontra arbeidsmoral, diskursen om arbeidets moralske høyverdighet ligger ikke langt under overflaten. En tanke om hvilket samfunnsideal vi skal hige etter ifølge de moralistiske forsvarerne av stat og kapital. Likevel er det ikke arbeid de får, de som straffes. Straff er vold, vold utøvd legalt av staten mot individet. Tore O., høvding av Trøndelag, hvorfor ønsker du å bruke vold mot barn?

Mange var de som tok til motmæle. Mange var de som prøvde å minne om det historiske ansvaret. Mange var de blant rekkene til AUF, og i rekkene av de ynger og urbane. Ikke tilstrekkelig mange var de. Nå har mange meldt at de forlater skuta. Kanskje er det like greit. For noen parti har en fortid, og andre hører fremtiden til.