Fred, kjærlighet og anarkisme på Karlsøy


Tekst: Kamerat E.

Ute i havets brenninger ligger vår øy…

Vi runder odden, der ligger den, øya som har betydd så mye for motkultur og anarkisme i Norge. Øya som i 50 år har vært et fenomen. Et forgjettet sted – et mytisk sted. Hippier, anarkister, muslimer, geiter og villsau. Karlsøyas nyere historie er historien motkultur i bygda som den norske stat ville legge ned. Lenge betalte staten folk for flytte bort, kommunen flyttet kommunensenteret, øya skulle avfolkes. Protestbevegelsene så denne sentraliseringen, og Karlsøy ble symbolet. Karlsøya hadde vært et senteret for aktivitet i tusener av år, her hadde folk bodd, drevet handel og levd, og herfra skulle folk flyttes vekk. Det var hitt flere fra miljøet rundt Gateavisa flyttet på midten av 70-tallet med en protest og en drøm om et alternativ til det etablerte. Det var her Jan Bojer Vindheim og Kari Berg sammen med andre drev anarkistisk forlag og etablerte magasinet Vannbæreren. Det var her de da unge, og urbane, anarkistene skulle drive småbruk kollektivt. Karlsøya blomstre. En protest mot stat og kapital og konformiteten. I dag er Karlsøya bare en times kjøring og halvtime med ferje fra Nord-Norges metropol Tromsø. Tross for det er det fortsatt en annen verden. Det er en annen verden her, og reisen er en pilegrimsferd. I dag er største parten av øya vernet som naturreservat.

I mer enn 20 år har Karlsøyfestivalen trukket til seg anarkister, hippier, kunstnere og fredsaktivister fra hele verden. Fra Palestina, Irak, Russland og andre I en tid der stadig mer kommersialiserte bygdefestivaler sliter økonomisk og med stadig færre frivillige er alle deltagere på Karlsøy. Alle bidrar, og alle er med på beslutningsprosessene. I naturen, på sletta mellom hav og fjell, samarbeider kunstnere, aktivister og alternative folk om å skape en festival og et fellesskap. Folk snakker om Karlsøy og det er en grunn til det. Fra dekket på ferja, mens øya jeg før bare hadde sett bilder kom stadig nærmere kjentes det som jeg var på vei til et magisk rike. Et sted der jeg følte meg som hjemme fra det øyeblikk jeg forlot ferja. Den som i sin tid hadde vær så omdiskutert. I filmen «Mellom geiter, rock og Muhammed» fra tidlig 90-tall ytret barna sin tanker farene knyttet til at øya kunne bli åpnet for biler. Filmen gir et innblikk i skjæringen mellom ulike motkulturer og visjoner på ytterkanten av det konforme samfunnet. Karlsøya hadde kanskje ikke moderne ferjekai, men var frihavn for dem søkte et annet liv. Fortsatt lever drømmene og visjonene.

Kunstprosjekt, skulpturer, byggeprosjekter. 22 grader på 70 grader nord, klar himmel, blå sjø. Nakenbading med fri seiling til polhavet. Anarkistisk frihet langt fra normer og fordommer. På Karlsøya gjør du som du selv vill. Så lenge du lever og lar leve og ikke plager andre… er det frihet nok for alle på Karlsøya. Når folk går sammen skapes magiske øyeblikk. Tett på natur og med historiene og drømmene om at et annet samfunn faktisk kan være en mulighet. Mer enn 60 år siden maktmenneskene fattet vedtak om avfolking og fraflytting er utkanten et av de eldste og mest sentrale stedene for motkultur. Sammen med urbane områder som Christiania og Svartlamon kan en også nevne den lille øya langt mot nord når en lister opp steder der anarkismens ideer fortsatt er virksom i Norden.

Det er noe befriende over å tenke at en ikke får mer enn selv er villig til å bidra til å skape. Der en andre steder kan komme som en konsument av kultur er ikke Karlsøyfestivalen et sted der en kjøper seg en standardisert opplevelse. Det er stedet der selv er med å arrangere, der artister er deltagere og deltagere er frivillige, der det ikke finnes en fast ledelse eller noen enkeltperson med full oversikt eller myndighet. Da jeg gikk inn på festivalområdet var enda mye uferdig, scenen var ikke bygget, i konsertsalen ble det malt og pusset, folk tok en øl og gikk rundt å ordnet småting. Gradvis, som et fotografi som blir fremkalt, endrer festivalområdet seg. Prosjekter blir ferdigstilt. Kjøkken teamet sitter ute og kutter løk i sommersolen. Når jeg sitter og skriver dette blir jeg avbrutt og invitert med på broderiverksted. Noe en må regne med på Karlsøyfestivalen.

På Karlsøy så det mørkt ut, men på 70-tallet med utilsiktet tilflytting av unge med et aktivistisk sinnelag ble det etter få år en babyboom. Stikk i strid med intensjonene til sentraliseringskåte byråkrater og politikere. Den samme politikken som var ment å legge ned det som ble sett på som et lite økonomisk samfunn ledet til at nettopp dette dødsdømte samfunnet ble mer levende enn kanskje noen gang. Også på 80-tallet var det på nytt mange unge tilflyttere og det var på nytt mange barn på øya. Nå er det mange år siden skolen stengte. Men fortsatte fylles øya av barn den uken festivalen varer. Barnemakt og fri aktivitet for barn i alle aldere er del av programmet. Her er det noe for de fleste. Friheten på en øy der antallet kilometer bilvei er ensifret gir mulighet til fri lek og utfoldelse.

Karlsøysamfunnet er i dag lite, med rundt 40 fastboende, men de har butikk, pub og et levende kunstmiljø. Hver uke møtes de som bor her på pubben for felles middag og et par øl. Et fellesskap i lokalmiljøet som kanskje kommer av å være på en øy der en i helgen ikke kommer seg noe sted? Mye er skrevet og sagt om øyboere. Noen mener at folk på øyer blir isolerte, konservative og sære. På Karlsøya er det motsatt. Herfra ble bøker og frihetlige trykksaker sendt ut til by og bygd. Og det er her folk nå kommer fra hele verden for festivalen, stemningen og friheten. Karlsøya er er ikke et sted du rømmer fra verden, men du rømmer fra hverdagsnorges kjedsommelighet inn i verden. På denne øya er det nok luft til å tenke og leve friere og mindre fremmedgjort. Her kan du kaste klærne, her km du danse, her kan du leve sakte og her styrer du selv din egen tid og ditt eget arbeid. Her kan du sparke basse i natten som ikke blir mørk.

Konserter til solen står opp, sang dans og leirbål. Nye bekjente fra fjern og nær. Verksteder med politikk og tanker om fred. Fred, ordet vi ble opplært til å like som barn, men som i dag knapt ytres høyt. Karlsøyfestivalen for fred, og det slår meg hvor lite vi snakker om fred. At fred er i ferd med å bli et av tidens tabu. Et ord som ikke høyt må ytres, noe som vi skal like tro at er en umulighet. Hvor er vi på vei? Vi trenger en ny protestbevegelse, en bevegelse av dissidenter som ser forbi krigsretorikken. Fred handler ikke bare om fraværet av krigshandlinger, fred handler om en dypere harmoni. Ikke uten kompromiss, ikke uten offer. Fred handler om miljø. Handler om mennesker og menneskeheten. Fredsfestivalen Karlsøy er kanskje et av de viktigste bidragene. Freedom Theater kommer fra Jenin, Palestina, en by og en flyktningleir, et sted der håp og drømmer om fremtiden trues av stridsvogner og der jagerfly er del av politioperasjonen. Tobasis monolog om reisen fra Jenin vitner om kraften som ligger i teater, scenekunst og humor i møte med okkupasjon, krig og ødeleggelse. Mens bombene regner over palestinske familier går tankene til teateret i den stengte byen Jenin.

No techno no poetry, var et av høydepunktene, og i seg selv et bevis på at en ikke bare kan boikotte kultur. At ingen er sitt land. Et skeivt kollektivt, fra Russland. Fra gateaktivisme under totalitært styre og forfølgelse til fredelige Karlsøy. Kunst- og aktivistkollektivet No techno no poetry viser ulike former for fredsaktivisme fra innsiden av et regime der bare det å kalle krig for krig er gjort til en straffbar forseelse. Skeiv aktivisme i et land der konspirasjonsteorien om «Gayropa» er blitt dyrket av regimet i mer enn 20 år. De måtte flykte. De spiller fengende og dansbar musikk i sene kveldstimer og viser at motstand også finnes under den gamle KGB-offiserens jernstyre. Det ingen av de norske pridene greide, greide Karlsøyfestivalen. Ikkebinære aktivister fra St. Petersburg burde vært stemmene vi alle lyttet til i 2023… men kanskje er det for radikalt, for lite svart hvit for lite preget av geopolitikk for haukene. Kanskje er det ikke bare haukene i Moskva som føler seg truet?

Som en avrunding av festivalen var det tradisjonen tro konserter siste kveld. Der spilte det legendariske bandet Karlsøyprestegård. Bandet som beskrev sitt prosjekt med å fortelle fortellinger, som de gamle fortellerne, både nye og gamle låter og noen av dem alltid like relevant. Tekster om sivil ulydighet, opprør og møte med systemer som undertrykker. Enten det her er snakk om stat eller religion. En av bandets gamle låter fra overgangen mellom 70- og 80-tallet er like aktuell den dag i dag. Lovmann, en låt like som den var da albumet Dyret kom ut i 1982. «Han har jobb som ufeilbarlig, men han er farlig for deg og meg.» Er en linje mange som er i bakhodet til mange som har erfart møte med lovens voktere. «Han er en lovmann, han kan gjøre hva han vill med loven i ryggen, han er en mann, han er en lovmann, en rett mann i gal stilling.» For alle som har fulgt med de siste månedene er det klart at aktualitetene ikke har blitt mindre. Min tanker gled raskt til Kongsberg og til den enda større offentlige skandalen rundt NNPF, tidene kan en argumentere er i endring, men maktstrukturene er de samme. Makta råder, og mot denne finnes det en øy, et band og ikke minst en festival langt nord med et budskap. Og ovre festivalhuset, i den gamle skolen, vaier det røde og svarte flagget for frihet og opprør.

Om målet er en verden i balanse. Et sted med frihet, bærekraft, fred og omtenksomhet er det avgjørende at en selv er med på reisen. Deltager, ikke en som bare har kjøpt billett. Når alle er med på å skape noe sammen er det ikke lenger dugnad. Det er ikke lenger idealisme, det er samfunn. Skal vi forandre verden må vi selv også leve og erfare den verden vi drømmer om. Det er denne drømmen som lever på Karlsøy. Det må sikkert regnes som et av disse store paradoksene i historien at nettopp øya som skulle avfolkes i stedet ble et senter for motkultur, og er det fortsatt mer enn 50 år etter at de første anarkistene valgte å flytte til en utpost på en fruktbar øy langt, langt mot nord.

Solen står opp bak fjellene i nord-øst, sjøen ligger stille, bålet spraker og stranden ligger kritthvit… noen få timer igjen til ferjen legger fra land. På 1990-tallet kom tilslutt ferjekaia, men den skumle bilismen en advart mot uteble i stor grad. Igjen skal øye overlates til de fastboende, til sauene og naturen, til neste år og en ny utgave av Karlsøyfestivalen igjen fyller øya med folk fra store deler av verden. Og jeg reiste hjem fra Karlsøy med kjærlighet. Kjærlighet til denne magiske øya på 70 grader nord…

,