Gener og markedsliberalisme fra Darwin til sosiobiologi: En kort biopolitisk historie


-Urokråka

Politikk er alltid kroppslig, regjering handler alltid om hvilke kropper og hvilken oppførsel staten anser som legitime, i tråd med statens kroppslige styre utvikles ulike modeller for å forstå og teoretisere kroppen. I 1902 gir Kropotkin ut essaysamlingen ‘Mutual Aid: A factor of Evolution’ som et motsvar til Darwin, Kropotkin mente at konkurranse, ‘kampen om overlevelse’ alt for ofte ble brukt til å unnskylde grusomheter og at samarbeid ble undervurdert i Darwins evolusjonsteori. Det er ikke siste gang en slik kritikk skal bli rettet mot biologenes fortellinger om kropper, gener og evolusjon.

Når vi snakker om å regjere kroppen brukes ofte ordet biopolitikk, det assosieres gjerne med Foucault som anså biopolitikk for å være teknikker for å oppnå kroppens underkastelse og kontroll over befolkninger. Foucault snakker også om hvordan biopolitikk har gått fra et fokus på død til å administrere liv, i dag er biopolitikk fokusert på overvåkning, selvregulering og stimulans, han snakker om homo economicus, at vi i økende grad opptrer som økonomiske enheter som må maksimere vår verdi. Dette er likevel ikke et syn og en forståelse som har oppstått i vår nyliberale tidsalder slik det kan virke ut i fra Foucault. Og det medfølger også en måte å teoretisere kroppen på som man kan lede tilbake til evolusjonsteorien.

Ett eksempel på hvordan kroppen teoretiseres i tråd med politiske interesser ser man i hvordan kategorier av farlige frammede blir skapt, hvor befolkningsgrupper blir omskapt til objekter for frykt. Vitenskaplig rasisme med distinkte hierarkiske rasekategorier ble til eksempel utviklet som et verktøy for kolonisering. Disse kategoriene utvikles som en kombinasjon av projisert frykt og rettferdiggjøring av ulikheter og relasjoner basert på utnyttelse ved finne opp en biologisk begrunnelse. Dette er et helt sentralt fundament i den vitenskaplige forståelsen av kroppen som kaster lange skygger over genetikk, arv og evolusjonsteori, fra Darwin til i dag.

Darwin kom fra en særs priviligert bakgrunn, tilhørte eierne i samfunnet. Han var også en Whig, et historisk britisk parti som var for fri konkurranse, han mente at markedet løste ting, men var også til en grad egalitær, han var motstander av slaveri, med andre ord det man ofte omtaler som liberal innen den klassiske forståelsen. Darwins teorier og syn var noe som lå i lufta, mange hadde allerede ideer om arv og om at mennesker stammet fra “aper” og dette ble av flere sett på som noe frigjørende, et argument for likhet og mot herskere. Da Darwin publiserte sin evolusjonsteori var han dermed svært påpasselig med å presentere det på en måte som gikk overens med overklassens, hans egne, interesser. Han løftet blant annet mye fra Malthus som huskes best for å ha tatt grovt feil om at overbefolkning var et stort problem siden vi aldri ville kunne produsere nok mat til alle. Konklusjonen derfra blir at man ikke kan gi fattige krykker, de er en trussel å bør helst sulte så resten kan leve, de er dårlige konkurrenter i markedet og biologiens kamp. På et slikt grunnlag ble mange av de sosiale sikkerhetsnettene fjernet etter Darwins publikasjon, noe som igjen ledet til store opprør blant fattige.

Darwins teorier var likevel populære blant folk med ulike politiske synspunkter som så at evolusjonsteori støttet opp under deres ideer, Marx blant annet leste og likte teoriene til Darwin. Det gjorde også Herbert Spencer, han var tilhenger at det frie markedet, det vi kaller laissez-faire. Han argumenterte for det vi i dag kaller sosialdarwinisme.

Med ideen om evolusjon ble også blandet inn med vitenskaplig rasisme, med ideen om framdrift kommer ideen om tilbakegang, devolusion, at man kan falle i rase-hierarkiet. Det var Darwins søskenbarn, Francis Galthan, som utviklet ideen om eugenikk. Tanken er at man bør administrere befolkningens framtidige kvalitet, sikre det nasjonale legemets framtidige ‘sunnhet’. Dette er en noe som var og er mer utbredt enn vi liker å tenke oss. Eugenikken stikker sitt hode fram til stadighet, som når Erna oppfordrer norske kvinner til å føde flere barn. Eugenikk-prosjektet ble knyttet mot ideen om nasjonal effektivitet. Rudolph Hess beskrev nasjonalsosialismen som applikasjonen av biologi (eller applikasjonene av rasistisk pseudovitenskap som det burde hete), og Hans Reiter så på nazistenes biopolitikk, altså bruken av negativ og positiv eugenikk, som et brudd med klassiske styresett gjennom et biologisk begrunnet konsept av folk og stat. Man kan stille spørsmål ved hvor nytt og unikt dette synet egentlig var.

Det samme vil jeg gjøre når det kommer til sosiobiologi. Studiet av sosiobiologi søker å forstå subtilitetene i forholdet mellom sosialkonstruksjonisme og naturalistisk tenking med tanke på hvordan ulike kropper tenkes om og behandles i samfunnet. Det blir ansett som en reduksjonistisk naturalistisk teori med sitt opphav på midten av syttitallet og anser mennesker som overlevelsesmaskiner for gener. Det er kanskje mest kjennte eksempelet er Richard Dawkins, hans bok ‘det egoistiske genet’ kom ut in 1976 og fikk stor innflytelse utover åttitallet og fanget mye av Thatcher-ånden. Der er heller ikke noen hemmelighet at Dawkins henter mye fra Darwins måte å framlegge evolusjon som en individualistisk kamp hvor den sterkeste overlever (og resten fortjener å få sitt sosiale sikkerhetsnett fjernet). Bekymringer rundt dette tankesettet oppsto umiddelbart og ble uttrykt innad i i biologifeltet fra ‘den sosiobiologiske studiegruppen’ som var bekymret for at dette kunne føre til en legitimisering av eugenikk. Gruppen endte opp i splid med grunnleggeren av sosiobiologi, Edward O. Wilson.

Wilson følte at angrepet var uforankret, han var jo tross alt ikke konservativ og hadde blant annet argumentert for at homofili var biologisk normalt og antagelig genetisk. Når det kom til rase skrev han at ‘genetiske forskjeller når det kom til mentale egenskaper, hvor enn små, har en tendens til å bli bevart ved å øke klassebarrierer, diskriminering basert på rase og kultur og fysiske ghettoer.’(Jumonville, egen oversettelse) og i ‘Human Nature’ skrev han ivrig om genetikken bak raseforskjeller men avslo at distinkte menneskeraser eksisterer og sa at ‘bevisene er sterke for at nesten alle forskjeller mellom menneskesamfunn er basert i læring og sosial kondisjonering heller enn biologisk arv’ (Jumonville, egen oversettelse). Med andre ord så han på seg selv som en som brukte biologi til å underbygge progressive påstander, og likte ikke å bli kalt rasist. Og sosiobiologi, som de andre strømningene jeg har omtalt, ble brukt både av venstre- og høyresiden for å rettferdiggjøre ideologiske overbevisninger. Særlig i Finland ble sosiobiologi brukt aktivt av venstresiden for å bevise at mennesker var naturlig fredfulle.

Likefullt er det en historisk sannhet at “sosiobiologi ble brukt av de nykonservative og nyliberale greinene av den nye høyresiden både i USA og i Storbritannia. De hjalp disse politiske grupperingene, som senere kom til makta gjennom Ronald Reagan og Margaret Thatcher, med å rettferdiggjøre konkurranse, patriarki, hetrofili og kjernefamilien som både naturlig og ønskelig. Sosiobiologi viste seg å være svært fleksibelt når det kom til å rettferdiggjøre status quo. Gener ble ‘funnet’ for aggression, territorialitet, intelligens og mannsdominans.” (Shilling, egen oversettelse)

Selv om det utvilsomt er slik så er kanskje det som er mest innlemmet både i sosiobiologien og Darwins versjon av evolusjonsteori ideen om individuell konkurranse som rettferdiggjør den, ikke så nye, men fullt ut liberale markedskapitalistiske tenkningen. Wilson var også en selvidentifisert liberaler, etter den klassiske forståelsen, og som genetiker var han tiltrukket av ideen om frie markeder og konkurranse og holdt fast ved ideen om at vellykkede konkurrenter fortjente belønning. Dette tankesettet i seg selv fungerer slik at det produserer en individualistisk filosofi som oppfordrer til å forklare ulikhet ved sosial meritt om ikke ved biologisk determinisme, disse kan hver for seg, på en historisk base av hvit makt og segregering, komme til rasistiske konklusjoner om hvem som er gode konkurrenter.

Det hører også til fortellingen at framveksten av sosiobiologi resulterte i ‘The Human Genome Project’ som man trodde skulle finne genetiske beviser for ulike konservative påstander om sosiobiologi, men isteden endte med å bekrefte venstresidas påstander om at det ikke er noe biologisk fundament for rasekategorier overhodet. I kjølvannet av dette har genetikere og sosiologer krevd at man stopper å anvende rasekategorier i genetisk forskning.

Det jeg mener disse historiene tydeliggjør i dag er viktigheten av å kjempe om de store narrativene, om den grunnleggende forståelsen av kroppene våre så vel som om menneskelig utvikling. Dette foregår på alle arenaer til en hver tid. Som Kropotkin må vi forsøke å skrive andre fortellinger. Mesterens verktøy kan ikke rive ned mesterens hus (husokkupasjon er en gøyal, men prekær praksis).


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *