-Kamerat E.
Å være skeiv er å være utsatt for forfølgelse, vold og terror. Både fra myndigheter, religiøse miljø og private individ eller grupper. Vold er en pågående trussel skeive over hele verden må forholde seg til. Angrepene og forfølgelsen har ulike ansikter i ulike land og områder, likefulgt er den der og den er rammer også steder som kan sies å ha kommet lenger i en positiv utvikling. Volden er ikke tilfeldig, selv om det i forbindelse med det enkelte offer kan synes liten direkte grunn utover feil tid og feil sted. Men volden er likevel ikke vilkårlig, den er fulgt av og fostret av et landskap av konspirasjonsteorier og ideologisk tankegods. Forgreiningen av det som ofte omtales som skeivfobi, homo-, bi- og transfobi er mulig å spore dypt inn i bevegelser og partier regnet som relativt liberale. Om vi ser det på et globalt perspektiv kan det se ut som en systematisk forfølgelse på et nivå hvor en ellers kunne kalt det et globalt folkemord på skeive. Et begrep som i seg selv er problematisk, men som likevel er til hjelp for å se hvilken trussel som ligger der. Utrykket er ulikt i ulike deler av verden, og spennet er fra statlig sanksjonert drap til privatisert vold og terror.
Gjennom de siste månedene har det vært mange, og ulike, tilfeller av vold mot skeive. I mange, og ulike, land har det i løpet av sommeren og høsten vært angrep mot skeives trygge steder. Mot uteplasser og nattklubber. Her kan nevnes det høyreekstreme angrepet i Bratislava tidligere i år, var utført av en terrorist med angivelig inspirasjon fra både Manshaus og Breivik. Som begge har nevnt hat eller undertrykking av skeive og skeivhet, kanskje i seg selv, som del av sin motiver og ideologi.Vi glemmer ikke angrepet mot utelivet i Oslo under Pride 25. juni. Terroristens tilknytting til religiøse fantastisk nettverk synes å ha vært en del av motivet. Igjen kan en se hvordan skevfobi er en fundamental del av høyrekestrem og religiøs voldsideologi med spredning utover det som kan synes å være skarpe ideologiske skiller. På mange måter er det mulig å snakke om en felles diskurs av hat. I USA har det vært en rekke ulike skytinger, siste større var i Colorado Springs for bare få dager siden. Ikke like markant er enkeltdrap, voldtekter og annen vold rettet mot skeive. Vold som noen ganger blir etterforsket og leder til dom. Når det kommer til vold mot skeive er det vanskelig å trekke et skarpt skille mellom de omfattende angrepene som ofte regnes som terror og den andre volden som også fungerer som terror, men som i beste fall regnes som hatkriminalitet. At vold mot skeive på et generelt grunnlag må forstås som terror er for meg klart. Terror, helt i ordets betydning handler om frykt. Så lenge vi kan spore volden tilbake til ideer knyttet til en hatdiskurs. Dette inkluderer tankesett som skeivfobi når den tar form av vilje til handling. Det å spre og å skape frykt er ved siden av det å påføre lidelsen i seg selv en del av motivet bak volden. Gjennom vold og frykt det hindres skeive personers utfoldelse. Trusselen om vold skaper for den enkelte skeive et valg der personen selv må ta stilling til frykt og vurdere egen risiko. Dette virker dempende på utfoldelse og reduserer følelsen av trygghet og tillit til andre også internt i skeive miljø. Følelsen av frykt ligger der og reaktiveres og forsterkes hver gang det meldes om vold. Det er et aktivt traume. Ikke minst når volden rammer steder der det har vært en følelse av trygghet. Som uteplasser og pridefestivaler. Nedkjølingen bidrar til å lukke igjen skapdørene, for å bruke det forslitte utrykket, og dermed fjerne muligheten til livsutfoldelse fra den enkelte. Det verste med terror er at det fungerer, til en hvis grad, folk endrer seg i møte med vold og blir mindre synlige.
Masseskytinger tar statistisk få liv direkte. Men de har vidtrekkende konsekvenser i form av å påvirke. Det er også ting som kan tyde på at en tenkt sympatieffekt kanskje ikke er så stor som en kanskje skulle tro etter den typen angrep, noe er det, men etter det første sjokket er det mindre igjen. Likevel er vold, når vi ser på det globalt, en vesentlig risiko for skeive. Ikke minst for skeive som på ulikt vis også kan være deler av flere ulike minoritetsgrupper. Grupper som særlig kan vente å bli utsatt for vold er gjerne allerede de mest sårbare. En kan tenke at desto lenger unna det som er regnet som mainstream desto mer øker faren for å bli rammet for vold. Det er gjerne grupper blant skeive som transpersoner eller seksarbeidere som i det daglige kanskje møter volden direkte. Men heller ikke vell etablerte middelklasse, og gjerne hvite, homofile cismenn går fri, og ofte er det når det er denne gruppen som blir angrepet at det kommer på trykk. Den generelle misogynien isamfunnet rammer brutalt skeive som enten er kvinner eller presenterer på det som samfunnet regner som den feminine siden. Det er en tenkt dualisme, men den er der som en av de ideene som i stor grad former oss som samfunn. I så måte er det egentlig vanskelig å egentlig sette et klart og tydelig skille mellom vold mot kvinner og vold mot skeive, grunnleggende er det i det mye av de samme ideene som ligger bak. De er begge, slik jeg i alle fall kan se, grunnet i de samme maktmekanismene og samme hierarkier, bygget på dualsimen om ulike egenskaper ved kjønn og seksualitet. Dette har mindre med biologi og mer med tanken på makt å gjøre. Her i også ligger bruken av vold som det tydeligste tegn på tanken om fysisk dominans. Vold mot skeive handler i stor grad om å opprettholde en orden der mannen (cis-) og det maskuline hegemoniet ikke utfordres. En idé godt etablert i alt fra religiøse forestillinger og fortellinger i høyreekstreme miljø.
Om vi ser videre på det er det rapportert inn en lang rekke enkeltdrap på transfolk rundt om i verden. Human Rigths Campaing lister i sin rapport for 2021 at fra 2013 til utgangen av det året ble 256 transpersoner drept bare i USA, 47 bare alene i 2021 noe som indikerer en økende trend i antallet som registres. Det store flertallet av de rapporterte drapene var på transkvinner, hele 85 % og det store flertallet var, 84 % var ikke hvite.1 I forbindelse med Transminnedagen 2022 la TGEU frem tall på at det mellom høsten 2021 og 2022 var 327 transpersoner blitt drept, av dem var 95 % transkvinner eller femintpressenterende, nesten halvparten 48 % var seksarbeidere. 36 % av drepte rapportert inn fra Europa var migranter. Nesten en tredjedel, 27 %, ble drept i eget hjem. Dette er tall fra mange ulike land, men det er naturlig å kunne anta at mørketallene er stor, ikke minst fra land og områder der vold mot skeive er enda mer utbredt.2 Tallene, vitner om i begge kilder unge folk, med et snitt rundt 30 år. Dette er de brutale fakta. Utover dette kan en se en generell transfobisk vind rundt om i den offentlige diskursen i mange land. Også her hjemme i den offentlige samtalen i Norge synes klart en sterk anti-gender-retorikk. Dette er noe som i sterk grad virker dehumaniserende, all den tid det hele grunnleggende går ut på å nekte og benekte transpersoner, ikke-binære og andre skeives plass i samfunnet og stemme. Sett opp mot tallene fra de ulike organisasjonene som holder oversikt over vold mot transfolk blir det et dystert bilde som tegnes. Et bilde som gir følelsen av å være vitne til noe langt mer alvorlig enn diskriminering i seg selv. At dette går sammen med andre kjente konspirasjonsteorier, som tanken om global verdens orden, eller …agenda gjør bildet enda mer dramatisk. Da blir ikke lenger den enkelte voldshendelse lenger et enkeltstående tilfelle, men et utrykk for et voldelig system rettet inn mot en dehumanisert gruppe i samfunnet.
Utover volden utført av privatpersoner bør det også nevnes den volden stater fortsatt utøver mot skeive, både psykisk og fysisk. Det fysiske har mange ulike former. Forbindelsen mellom det å henrette folk for å bryte med kjønns og seksualitetsnormer til tvangsmessigst kastrering av transfolk og generelt lav vilje til å følge opp på hatefulle ytringer kan synes drøy. Likefullt, når en graver i tankegodset bak er det likevel mulig å skimte den samme typen grunnleggende skeivforbi. I overkant av 70 land kriminaliserer skeiv sex. Som i tilfellet med Uganda og forslaget om ny straffelov, som inneholdt prospektet om dødsstraff for analt-samleie mellom menn, var det slik at vestlige misjonærer var blant pådriverne som med korrupte metoder hadde kjøpt seg innpass til de politiske beslutningsorgan. I dag er det fortsatt rundt 11 land i verden som har dødsstraff, på en eller annen måte, for mannlig homoseksualitet. I fem land praktiseres dødsstraff. Noe som også praktiseres i flere land, både ved å avsi dødsdommer og ved å faktisk henrette folk. Iran kan trekkes frem som et av de i praksis mest brutale på dette feltet der skeive, både menn, kvinner og ikke-binære, risikerer å bli hengt eller steinet for homoseksuellaktivitet. Nær en tredjedel av verdens stater har fortsatt et eller annet forbud, og en lang rekke andre som Russland har et defakto forbud gjennom strenge såkalte «anti-propagandalover». Den gamle tropen om å beskytte barna blir ofte brukt sammen med stråargument om kultur, vestlig imperialisme og tradisjon. Siste var tydelig da president Putin i sitt forsøk på å gi et forsvar for egen imperialistiske ekspansjonisme i krigen mot Ukraina dels la skylden på transpersoner og andre skeive som del av en vestlig, såkalt nazi-, konspirasjon. Aktivister blir daglig fengslet og utsatt for brutal behandling fra politi, medfanger og bøller lojale til regimet. Samme er tilfelle i land i Sentralasia og i Belarus. Det er et faktum at statlig vold mot skeive foregår på alle kontinenter. I ulike styrke og med ulikt nivå av tilsløring. Selv om volden ofte kan knyttes til nasjonalistiske, religiøse eller høyreorienterte tankesett er det ikke fritt for at også regimer som selv erklærer seg som sosialistiske har blod på sine hender. Her kan en se tilbake på en langt og tidvis blodig historikk i mange land og regimer i feks Mellom-Amerika og Karibia. Land som Nicaragua og Venezuela er eksempler der autoritære, og for såvidt nasjonalistiske, selvtitulerte sosialistiske regimer aktivt forfølger skeive organisasjonene og aktivister.
I Europa kan en se at det fortsatt er rom for dehumaniserende retorikk mot skeive generelt og transfolk spesielt i deler av venstresiden. Her kan fortellinger som dehumaniserer transfolk, og som i stor grad har likhetstrekk med antiskeive fortellinger hos høyreekstreme, plutselig bli presentert som god «radikalfeminisme». Retorikken om å beskytte kvinner (biologisk, i henhold til en snever tanke om kjønn som absolutt dikotomt) og barn lyder påfallende ut som konservative standard fraser, og det er det også. Dette dreier som om langt mer enn en politisk marginal understrømning. I land som England og Sverige og i flere delstater i USA har transfolk opplevd hvordan frihetsrommet har blitt innskrenket og livsvilkårene forverret som følge av en målrettet og bevist politikk mot trans. Dette er ikke bare tilfeldige utslag, men slik jeg ser det heller utrykk for en global kampanje mot skeive. En såkalt åndskrig der skeive og transfolk egentlig står som symbol på det som er galt ikke bare ved det liberale, men også ved frihet i det mer generelle. TERF er blitt et etablert begrep, det som virkelig bør bekymre mer holdningsløse er hvordan de som forfekter dette synet egentlig er agenter for en brutal reaksjonær strømning som på sitt vis har klare totalitære undertoner. Et perspektiv er det å nekte folk behandling, eventuelt gi folk for mye og fysisk og psykisk traumatiserende behandling, er utrykk for en offentlig sanksjonert vold. Når fortsatt land som Finland stiller kastraksjon som krav for juridisk bytte av kjønn synes det klart at statlig sanksjonert vold mot skeive på ingen måter er et tilbakelagt stadie, men fortsatt er aksepteret innen rammene av såkalt liberalt demokrati. Når diskursen bak ikke bare er anti-frihetlig, men også er tuftet på konspirasjonsteorier blir denne formen for statlig vold ekstra brutal og vitner i seg selv om hvordan dehumanisering ikke er en fjern og marginal utfordring, men en reel og faktisk trussel.
Global vold mot skeive er et problem. Den henger sammen. Den har mange former, men henger sammen, både i form, innhold og kraft til å ta og ødelegge liv. Hadde en sett en liknende forfølgelse på et globalt nivå der til og med dødsstraff for å tilhøre en minoritetsgruppe i seg hadde vært tilfelle ville det ikke være fremmed å ty til et begrep som folkemord. Skeive utsett for vold på alle kontinenter, så nær som i Antarktis, der pingvinene kan være homo i fred. Hat retorikken bærer preg av å bli mer og mer hatefull og den følges av vold. Volden er ikke ny, men der fremtidsoptimistene for noen år siden hadde tro på en stadig bedring (lineær progressivitet) ser vi stedet at det mange steder er mørker og farligere enn før. Volden blir mer voldelig og mer systematisk. Retorikken mer dehumaniserende og knyttes i økende grad til store systematiske konspirasjonsteorier. Skeive får i dag plassen til andre utsatte grupper har hatt tidligere i diskursene, og det bør vekke folk opp fra stilltiende toleranse for inntoleranse. Plassen her har bare vært tilstrekkelig til å gi et kort og beklageligvis i overkant overfladisk perspektiv, likefullt er det helt nødvendig å adressere det systematisk nivået av vold mot skeive. Alt for ofte er dette blitt avfeid som et psykisk problem hos individet heller en farlig struktur ved samfunnet. Ingen form for skeivfobi kan tolereres, den må møtes og ikke gis rom til å utvikle seg videre. Akkurat som vi ikke skal gi rom til rasisme og anti-semitisme skal vi gi rom for skeivfobi av noen slag.
1 https://reports.hrc.org/an-epidemic-of-violence-fatal-violence-against-transgender-and-gender-non-confirming-people-in-the-united-states-in-2021#introduction
2 https://tgeu.org/wp-content/uploads/2022/11/20221108-tmm-update-vertical-02.png