-Saoirse

Siden jeg var barn har jeg hatt et trøblete forhold til kroppen min. Dette er ingen verdensnyhet når jeg saumfarer media, det er en kollektiv sorg mange opplever.

Vi er født innen et kapitalistisk system, kjent for sine hierarkier og klassifiseringer. Det er klart at flere samfunn før oss brukte klassifisering for å dele mennesker i kategorier også, men en skulle tro at med all biologisk, sosial og kulturell kunnskap vi har nå, kunne vi funnet på litt andre snillere og humane måter å forholde oss til hverandre.

Mitt første bevisste minne om kropp må ha vært da jeg gikk på barneskole. Da begynte jeg å forstå at vi ble delt i to grupper, gutter og jenter, jeg fikk alltid en følelse av å ikke høre til noen av delene. Der og da hadde jeg ingen ord som kunne beskrive meg selv, men følelsen av å misslike å bli klassifisert sitter fortsatt tett på. Senere i ungdomstiden ble denne følelsen forsterket i takt med tydeligere kjønnsroller i samfunnet. Vi mennesker som menstruerer blir fort puttet i en feminin og kvinnelig bås, uten at det nødvendigvis er slik vi føler oss.

Kjønnsrollene er noe av kapitalismes verste oppkonstruert verk, adoptert rett ut fra patriarkatet som holder oss fanget, ikke bare i kroppene våre, men i en instrumentalisering av dem som produksjonsverktøy. Er du kvinne, skal du produsere nok friske arbeidere til arbeidslinja og reprodusere et klassesamfunn basert på dine påtvungne omsorgsoppgaver; er du mann, skal du være frisk nok til å kunne produsere uten stopp i mange år og finne en kvinne som skal passe på deg. Er du trans, ikke-binær eller intersex, eksisterer du ikke i vår klassifisering og dermed fornekter vi din eksistens.

Følelsen av å ikke få tid til å bli kjent med våre egne kropper og ikke minst, å vite at kroppene våre er i konstant endring både psykologisk, biologisk og i sin helhet, gjør at det er en stor vekt på alderen ung voksen som den beste alderen. Barna anser vi som uferdig utgaver som må tvinges inn i en voksnes verden og eldre er utdaterte mennesker som ikke kan produsere lengre og kan dermed kastes i samfunnets glemsel hvor tid og effektivitet er kvalitetsstemplene for vellykkethet.

Tilbake til mine egne opplevelser. Situasjonen ble ikke bedre i ungdomstiden, det var som en ut-av-meg-selv opplevelse som ingen var interessert i å høre på. Det var inneforstått at å ikke føle seg komfortabel verken som mann eller kvinne ikke var noe en skulle ta opp i offentligheten. Hadde du livmor, så var du kvinne. Men så enkelt er det vel ikke.

Da jeg nærmet meg tjue-årene oppdaget jeg at jeg hadde en tilstand som gjør at kroppen min hadde en hormonell ubalanse som produserer høyere testosteron enn det som er forventet av kvinner. Da jeg fikk vite om dette skjønte jeg ikke umiddelbart hvorfor dette var et problem, bortsett fra at det forårsaket en del kviser og veldig uregelmessig mensen. Senere i voksen alder har jeg lest alle skrekkhistorier om kvinner som blir tvangsmedisinert og tvangsoperert fordi de blir ansett som en trussel for eksempel i konkurranser i idrettsverden grunnet samme tiltand. I mitt tilfelle, anbefalte legen hormon p-piller, disse måtte jeg ta for å kontrollere hormonene mine.

Bivirkningene av disse p-pillene ble til en blodpropp i øyet som gjorde at jeg mistet noe av synet og dermed fra jeg var 22 år har jeg vært svaksynt. Her kommer et nytt kapittel i hvordan kapitalismenes higen etter normalitet og kapital på bekostning av kroppene våre, kan forårsake at noen av oss også blir funksjonshemmede. Alle skal ha samme hormonnivå for å kunne passe inn i den binære konstruksjonen den patriarkalske arbeidslinja er bygd opp på, mens de kroppslige konsekvensene kan gjøre at vi blir enda mer ekskludert fra samfunnet.

I mitt tilfelle tok det meg litt tid å bli vant til min nye synsfunksjon, men jeg fant ganske raskt ut at det for meg å være svaksynt, er en behagelig tilværelse som gir meg passe sanseinntrykk fra en verden som er for lengst altfor opptatt av utseender og fasader. Jeg har lært å leve godt i tåka mi, sorgen over å se «godt nok» ble begravd i det jeg godtok at dette er en del av meg.

I denne fortellingen ønsker jeg å sette fokus på det viktigste momentet i denne vanskelige oppgaven med å ha et sunt forhold til kroppene våre. Idealet som kapitalismen har skapt er at det beste er å være frisk, ung, hvit og bemidlet. Det er et så stort fokus på å selge oss selv som uforanderlig produksjonsmaskineri, at vi strever med å godta at kroppen…den forandrer seg hele tiden. Kapitalismen har som mål å legge hele livet til rette rundt ung voksenalder og dens kunstige idé om normalitet, sannheten er at kroppene er naturlige elementer som blir påvirket av hva vi spiser, hvor mye hvile vi får, hvordan vi blir utsatt for stress og vanskelige situasjoner, hvor mye vi føler oss elsket og godtatt. De får oss i kontakt med vår skiftende identitet og den er kompleks, vakker og fri. Det er bare vi som eier våre egne kropper og alt vi opplever med og gjennom dem.

Likevel har kapitalismen, gjennom våre utdanningssystemer og konstruerte sosiale patriarkalske normer, nesten fått oss til å glemme at kroppene våre er bare en annen fysisk manifestasjon av naturen, med egen selvbevissthet som ikke trenger noen klassifiseringer eller merkelapper. På skolen og i media legger vi vekt på merkelapper, men ikke på å gi oss selv tid til å bli kjent med oss selv og elske oss fordi vi er gode nok som en del av et samfunn. Vi blir oppdratt til å tro at vi skal leve evig som unge voksne, mens vi lærer forakt for at kroppene våre endres med alderen. Vi blir solgt ideen om friskhet, på tross av vår kroppslig sårbarhet som gjør at vi, alle sammen, er litt funksjonshemmede en gang iblant. Vi blir målt og vurdert etter hvor mye melanin vi har, eller klassifisert etter hva slags synlig kroppsdel vi har mellom beina.

Det tok meg veldig lang tid å forstå at ubehageten jeg har følt stort sett hele livet, ikke var fordi det var noe galt ved meg, men fordi rammene og strukturene i samfunnet vårt er for trange. Det er ikke plass til et mangfold som er i stadig endring. Mange av oss kjemper mot kjønnsklassifisering og normalitetsidealer, vi vil være frie fra disse innviklede kapitalistiske fengslene som bare ønsker å bruke og misbruke kroppene våre. For slavene som bygde opp nasjon-stater, eller for urfolk som hyllet sitt naturlige mangfold og kultur, ble disse ideologiske fengslene gjort om til synlig og brutal straff for å kontrollere og utnytte dem på det groveste i kapitalens navn. For funksjonshemmede var straffen å bli usynliggjort og forsøkt stoppet fra å reprodusere seg, som om vi var en skam for samfunnet fordi arbeidslinja nekter oss adgang. Mange av oss lever i disse usynlige fengslene, dekket av glitter, men som påfører smerter som river oss innenfra. Her kommer vår kollektivt trøblete forhold til kroppene våre fra.

Det er slitsomt og krevende å utøve motstand mot usynlige barrierer. Det tærer på helsa, skaper konflikter oss mellom og imens dagene går, sliter mange med å leve med seg selv i ren glede fordi vi blir stemplet som uverdige.

Historien er ikke ferdig skrevet. Denne kollektive sorgen kan kun bearbeides sammen. Ikke bare ved å trøste og støtte hverandre, men ved å aktivt rive ned disse fengslene. Vi ble ikke født bare for å produsere eller reprodusere oss. Vi kom for å lære og elske. Dette er i seg selv revolusjonært.