Korleis skrive nynorsk som Ivar Matlaus


-Lumi B

Ein kort guide til midlandsnormalen

Du hev kanskje undra på kva greia med namnet til Ivar Matlaus-bokkafé var. Ivar Matlaus. Kven var han Ivar? Kort sagt: Ivar Mortensson-Egnund — som han heit — var ein folklorist, målmann, okkultist, prest og venstremann. Eit spennande og eksentrisk menneske, kann ein godt segja. Han var nokso språkinteressert; Han hadde sterk interesse i både norrønt og dei gamle kvædi, og var den fyrste til å omsetja Edda til norsk.

Han utgav fleire bøkar på eit nokso gamalvori og dialektalt mål, som minte mykje meir om kvædemåli og midlandsmåli, enn det gjorde tradisjonell landsmål. Midlandsnormalen het dette skriftspråket.

Midlandsnormalen var ein variasjon av nynorsk på tidleg 1900-tal, som hadde deilvis offisiell status, og vart utforma av Rasmus Flo og Arne Garborg. Dei gav ut boki Midlandsmaal, som viste på yviflata korleis ein skriv på denne normalen. Liti litteratur vart gjevi ut på midlandsnormalen, og normalen vart fort gløymd og fyrlatin ut yvi 1910-talet.

Olav Aukrust, Arne Garborg, Hulda Garborg, og Ivar Mortensson gav ut fleire bøkar på denne normalen. Du er kann hende kjend med Norsk Klædebunad og Heimestell av Hulda Garborg, Haugtussa og Bondestudentar av Arne Garborg, eller Emne av Olav Aukrust.

Ordvalet og endingane ber preg serleg av målføri frå Øvre-Telemark opp til Nord-Gudbrandsdalen, men du vil sjå mange fellestrekk med austlandsk elles og trøndersk. Kann hende dette kann resonnere litt med trønderane som les dette.

Dette er ogso den typen nynorsk som hev inspirert meg mest dei siste åri, som eg hev til tidir tilnærma meg. Då fær du kanskje lært litt kva som hev inspirert mi glede med å leike med språk, og kanskje du let deg inspirere, eller i minsto lærer noko nytt.

Ortografi

Eit trekk du kjem til å leggje merke til ganske fort, er at dei var veldig glade i vokalane i og u, og dessutan droppa T-ane ein ikkje uttalar. Å ende ord på i er noko som var ganske typisk fyr nynorsk fyrr, men MN tek det ofte steget vidare. Ein ser ofte endingar som -in eller -ir.

Ljodbrigde (i-omljod)

A > E: Mann, mennar; Lang, lengre.

Å > Æ: Tå, tær; Låg, lægre.

O > Ø: Bok, bøkar; Stor, større.

U > Y: Mus, mysar; Ung, yngre.

Jo/Ju > Y: Ljuge, lyg; Mjuk, mykje.

Ein hev ogso u-omljod, eller hardt ljodbrigde, som inneber at A-ar vert til O. Døme: Born, fleirtal av barn; Onnor, hokyn av annan; Tonn av tann; Sogu, eigenleg kasusform av saga.

Kort om kasus

I omsetjingar av eldre dikt, so vert dativ sporadisk nytta i midlandsnormalen. Men elles er det ofte nytta i faste uttrykk, som endingane -o og -om. Fyr longo, på nyo, i eino. Dativ i kvæde hadde nokon gongir eit meir fullstendig system, serleg om det er ei omsetjing frå norrønt. I samansetjingar kann ein ofte finne -a- og -u- frå gamle genitivsformer, og so nyttar ein ofte ord som dagsens eller landsens; -sens er ei gamal genitivsending.

Pronomen & determinativ

Ein skriv honom i objekt fyr han, de i staden for det, og me framfyri vi. Ord som eigen og ingen heiter eigin og ingin, og er bøygde slik: eigi/eige og ingi/inkje. I tillegg finst hokynsbøygjingane nokor og onnor; Formi ingor finn me dessutan hjå Olav Aukrust.

Substantiv

Hankynsord

  • Dag — Dagen — Dagar — Dagane
  • Lykil — Lykilen — Lyklar — Lyklane
  • Bakke — Bakken — Bakkar — Bakkane
  • Bekk — Bekken — Bekkir — Bekkine

Mange hankynsord som endar på K eller G fær same bøygjing som bekk. Ord å merke som bekk: drykk, gjest, gong, kvist, lim (lem), rygg, saud, stad, vegg, vev og vin (venn).

Med ljodbrigde

  • Mann — Mannen — Mennar — Mennane
  • Bonde — Bonden — Bøndar — Bøndane

Ås (norrøne gudar) og son vert æsir og sønir i fleirtal.

Hokynsord

  • Skål — Skåli — Skålir — Skåline
  • Hulder — Huldri — Huldrir — Huldrine
  • Elv — Elvi — Elvar — Elvane

Dei fleste sterke hokynsord fylgjer same mynster som skål. Ord å merke som elv: gyger, helg, møy, sæter, vik, øks og øy.

Med ljodbrigde

  • Hand — Handi — Hendar — Hendane
  • Gås — Gåsi — Gjæsar — Gjæsane
  • Bok — Boki — Bøkar — Bøkane
  • Mus — Musi — Mysar — Mysane

Tonn heiter tennar/tennane i fleirtal, slik som: fonn, honk, stong. Olav Aukrust nytta hond fyri hand.

  • Tå — Tåi — Tær — Tærne
  • Klo — Kloi — Klør — Klørne
  • Ku — Kui — Kyr — Kyrne

Linn bøygjing

  • Vise — Visa — Visur — Visune
  • Viku — Viko — Vikur — Vikune

Som vise hev me: Gryte, hytte, kvinne, kråke. Som viku hev me: furu, hosu, stogu, selju.

Inkjekynsord

  • Hus — Huse — Hus — Husi
  • Auga — Auga — Augo — Augo

Som auga, hev me ogso: eista, hjarta, hyrna, nyra, nysta og øyra.

Verb

Segnordi endar i infinitiv anten på -a eller -e, dette svarer ganske godt til trønderske mynster, td: Å kaste, å vera. Vanlege ord som hev -a inkluderer: baka, byrja, draga, eta, fara, gjera, hava, koma, laga, lesa, liva, prata, sitja, skula, spyrja, taka, veva, vita. Dei fleste sterke verbi fær -i i presens perfektum, so i staden fyr har vore heiter det hev vori.

Nokre unike verbformir

MN hev — som eldre nynorsk elles — mange unike verbformir som no er borte. Ein nyttar hava/hev, gange/gjeng og stande/stend fyri ha(r), gå(r) og stå(r). So hev ein ogso fær og slær fyri får og slår. Presens perfektum: havt, gjengi, stadi, fengi, slegi. Imperativ gakk og statt fyr og slå.

Adjektiv

Positiv

  • Grøn — Grøn — Grønt — Grøne
  • Opin — Opi — Opi — Opne
  • Litin — Lita — Liti — Små

Komparativ og superlativ

  • Grøn — Grønare — Grønast
  • Opin — Opnare — Opnare

Med ljodbrigde

  • Lang — Lengre — Lengst
  • Låg — Lægre — Lægst
  • Stor — Større — Størst
  • Ung — Yngre — Yngst

Andre ord

Ordi føre, over og lenge skriv ein som fyri, yvi og lengi. Det heiter framleis etter og under.