-tekst: Kamerat E. Illustrasjon: Urokråka
Som i et fangenskap, overvåket og umyndiggjort. I et år har vi levd med mer eller mindre strenge regler, påbud, forbud og anbefalinger. 12. mars 2020 er merkedagen, datoen da Erna Solbergs høyreregjering stengte ned landet. På den datoen ble grensene for staten flyttet, og siden har den blitt flyttet mange ganger. Unntakslovgiving og stadig endrete forskrifter, minst 40 ganger har regimet blitt endret på et år, nasjonalt. Forskrifter som innføres har i stor grad og på mange måter utfordret grunnleggende, og grunnlovsfestet, rettigheter og prinsipper. Her kan nevnes som mest åpenbart hvordan retten til å bevege seg fritt og uhindret ble satt til side våren 2020, med hytteforbud og søringkarantene. Hvordan retten til privatliv stadig utfordres med apper som skulle overvåke våre bevegelser og kontakter og med registreringsskjema alle steder. På campus, i kirka, under pride, på politiske møter og på fest og bar, skal vi registres. At forsamlings og demonstrasjonsfriheten også har blitt forsøkt tilsidesatt ved en rekke anledninger må ikke stå unevnt. Staten har i løpet av det siste året tatt et langt skritt inn i folks private hjem; begrensinger og forbud mot å treffe folk rammer dypt og ujevnt, å føre logg over hvem du møter og når ville være vilt også i et udemokratisk samfunn. Utover dette rammer moraliseringen mange, studenter, innvandrere og ungdom har i løpet av året med stor urett blitt offentlig utsatt for moralisering. Enda verre enn moraliseringen er hvordan pandemien har gitt nok et påskudd til å bedrive hatretorikk mot utsatte i samfunnet vårt. Som da ledene representanter for FrP la skylden på innvandrerbefolkningen for smitten i Oslo.
Året som har gått har vist oss hvor lett det er under frykt og i krisetider for stat og myndigheter å handle på måter som tilsidesetter fundamentale prinsipper og ideer. Når de retoriske bildene spilte på krig og en snikende fiende var veien kort for myndighetene til å følge opp med stadig mer drakoniske tiltak. Samtidig bør en merke seg at det demokratiske sikkerhetsnettet settes til side, vi så hvordan nye lover innføres nesten uten offentlig debatt, med høringsfrister på få dager. Forskrifter endres enda raskere og de utarbeides i hemmelighet og vedtas med minimal debatt. En kan spørre seg hva dette gjør med den politiske kulturen og hvordan denne vil bli påvirket i det lange løp? Vi så det med debatten om unntakslov, som ble forsøk banket igjennom våren 2020, da hadde ikke regjeringen noen skrupler i ønsket om å sette Stortinget til side. Da stemmer tok til ordet med kritikk ble de kjeftet på som illojale mot krisehåndteringen. Hvordan parlamentarismens parti i Norge kunne være med på et slikt fremstøt er en sjokkerende påminnelse om at gode intensjoner og historie ikke er verdt mye når kriser kommer. At flere av de mest sentrale i dagens parti Høyre i sin tid ikke kunne si høyt nok at det må finnes klare grenser for staten har det siste året vært som glemt. Ingen har uttalt at de ønsker en nattvokterstat, men dette virker litt mer som en overivrig billettkontrollør-stat som ikke kjenner sine egne grenser, og som er mest mulig interessert i påskudd for å kunne gi bøter til ellers ganske lovlydige borgere.
Hvordan påvirkes makthavernes selvbilde av pandemien? Dette er et legitimt spørsmål vi alle bør stille. I løpet av det siste året har det blitt en del av hverdagen å se politikkere og toppbyråkrater, lokalt og nasjonalt, som med alvorlig stemme holde lange pressekonferanser der de stirrer rett inn i kamerat. På disse konferansen har det kommet en lang rekke med mer eller mindre godt begrunnete nye tiltak. Her har de pekt på miljøer og grupper som skal måtte kjenne på skyld og ansvar. Pressekonferanser fra makta har blitt så mye av hverdagen at de også holdes når de intet nytt har å melde. Ikke minst i det siste har det vært pressekonferanser der de også kunngjør med like alvorlig røst, like formanende og truende, at de ikke velger å innføre nye tiltak. Nesten som en grusom far eller gammeltestamentlig Gud som sier du burde fortjent straff: «men jeg velger av godhet og ikke straffe deg».
Vi har politikere som taler med alvorlig røst og ber oss være med på dugnad. En dugnad der de som lever på marginene må bære byrden og trues med straff. En dugnad der de rikeste, de mest kjente og de mektigste i samfunnet stort sett har kunnet leve som normalt og vanlige folk har båret byrdene. De rike ble rikere og de som lite hadde har fått enda mindre i 2020. Ingen ting tyder på at 2021 blir noe bedrer. En kan påstå at alle er like foran virus og pandemi, men det er løgn. Sykdom har alltid rammet de som lever på marginene hardest. Bivirkningene av tiltakene, som nedstenging, hjemmekontor og karantene, rammer også den minst privilegerte gruppen hardest. Som om viruset i seg selv ikke var nok? Det er de som lever på marginene som nå har så vidt nok til å leve og som frykter at de etter krisen ikke vil ha en jobb å gå til. Samtidig økte politikkere og byråkratlønner landet over i 2020. Av de mest perverse eksemplene på den omvendte omfordelingen er hvordan utleiehaier har kunnet mota millioner av kroner i statsstøtte for å ikke ville låne ut boliger til markedspris. Ved å la leiligheter stå tomme presses prisene opp, samtidig lider folk som har tapt inntekt og levebrød i krisa dobbelt. Alt dette mens utleiehaiene kan sitte helt uten risiko og se hvordan stastøtta betales inn på konto. Her kan også nevnes hvordan tunge kapitalinteresser gjentatte ganger har fått gjennomslag for å mildere tiltak og restriksjoner enn resten av landet. Mest graverende var her Hurtigrutens opplegg som utsatte tusener av passasjerer, og folk på land, for fare samtidig som selskapet lenge prøvde å dekke over sine egne (mangelfulle) rutiner. De gamblet på at det ikke var smitte om bord og hoppet over tiltak for å tjene mer penger. På den andre siden er det blitt skrevet ut store bøter til studenter og unge folk som har samlet seg til private lag og på den måten brutt med forskriften. En kan spørre seg her om hvordan prinsippet likhet for loven egentlig fungerer, når selskaper som gjennom sin evige iver etter mer og mer profitt utsetter tusener for fare ikke får annet enn en ripe i lakken (og kan i noen tilfeller få millioner i støtte) og vanlige folk risikerer titusener i bøter for å være mer enn 10 stykker i et privat lag. At støtteordningene favoriserer store etablerte aktører over små uavhengige bedrifter og virksomheter er også verdt å nevne, på sikt vil dette kunne sørge for at kjeder og store konsern vill kunne få en enda mer dominerende rolle med alle de ringvirkninger det vill ha på samfunnet vi lever i. Vi må ikke glemme at det er noen som gjennom krisen har kunne pendle mellom hjemmekontor, enten i sin luksusvilla på beste vest eller sine hytter på fjellet og ved sjøen og samtidig ta profitt av millionstøtte fra staten – mens andre har sittet fanget i en trang leilighet uten sikkerhet og forutsigbarhet for hva fremtiden vill bringe. Om ikke annet har pandemien vist at Høyre er storkapitalistenes beste venn.
Et år har vi levd med pandemien og dens ringvirkninger. Vi husker mantraet som vi trassig messet frem og hengte opp i vinduene: «alt blir bra!». ALT blir BRA! Et ønske? En bønn? Eller var det et reelt håp om at verden skal gå tilbake til normalen. Et håp i naivitet på at alt ville gå helt tilbake til normalen av seg selv, at vi bare kunne lukke øynene og bite tenne sammen. I dag klinger ordne, tross lyspunkter, hule og urealistiske. Alt blir ikke bra, ser det ut. Pandemien har satt spor i samfunnet som vil være der i lang tid selv om vi skulle få en vaksinert befolkningen. For der vaksine hjelper mot virus hjelper det ikke mot politiske virus som sprer seg og endrer hvordan vi ser på politikk og samfunn. Den dreiningen som har skjedd i retning av maktarroganse og overkjøring av enkeltindividet kan ha varig virkning. Tillitten slites, først i liten grad, men nå i stadig større grad, og den bygges ikke lett opp igjen. Og der staten sviktet leses det heftig på konspirasjon nettsider. Fascistenes budskap spres langt i ruinene av et samfunn der middelklassen har tapt mot elitene og frykter dem som står enda lengre nede på stigen. Økonomiske forskjeller gjør at de som har kunnet tjene på krisen vill kunne bruke den til å sikre seg enda mer makt når samfunnet igjen åpner opp, de har fått en makt de ønsker å utnytte. En gave fra Erna og Jan Tore. De som er blitt arbeidsløse vil måtte slåss om de nye jobbene og mange vil kanskje falle varig utenfor. De som hadde et selskap som gikk konkurs og måtte selle til storkapitalen lurer på hva fremtiden bringer. Mørke skyer følger i kjølvannet av pandemiene.
Verst og vanskeligst er kanskje å endre er alt vi har vendt oss til det siste året. Vi har vendt oss til at statens grenser er blitt flyttet. Vi har vendt oss til mer overvåkning. Vi har vendt oss til å adlyde i stedet for å stille kritiske spørsmål. Vi har vendt oss til at privatlivet vårt ikke er privat. Vi har lært oss til å se på hverandre som potensielle trusler og vi har lært oss å varsle i tide og utide til myndighetene om det vi ser at naboen gjør og ikke gjør. Pandemien er ikke over, fortsatt holdes det stadige pressekonferanser. Fortsatt trues det med strengere tiltak, men det går mot vår. I januar mobiliserte tusener i protest da regjeringen ønsket portforbud. Kritikken mot tiltakene har økt. Illusjonen av at krisepolitikk handler om naturlover er i ferd med å forvitre. Det finnes andre veier frem enn dem Erna med venner forkynner. Det finnes en grense for staten. Slev om elitene neppe vill minske sin nyvunnet makt av fri vilje er det lov å ha et håp om at økt engasjement fra vanlige folk vil komme til å bringe tilbake noe av det vi har mistet. Ansvaret for egen helse er til syvende og sist på individet, sammen med lokalsamfunnet rundt individet, slik har det vært og slik bør det være. Legestaten er i liten grad bedre enn politistaten den er autoritær, dog med aldri så gode intensjoner. Fri oss fra teknokrati! Som innbyggere har vi et ansvar i å stå opp for frihet og rettferdighet, vi må nå våkne opp og kjempe for en ny vår der grensene for staten tvinges tilbake. Og at de som nå føler mest på koronafangenskapet igjen kan puste i frihet. Da kan alt bli bra!