-Tekst: Kamerat. E, Illustrasjon: Urokråka
Et gufs fra en annen tid kom denne måneden fra regjeringen. Anført av statsminister Erna Solberg fra partiet Høyre ble norske kvinner beskylt for å ikke bære frem nok barn for nasjonen. Statsministeren gikk hardt ut og advarte mot at lave fødselstall kunne true både velferden og økonomien i landet. Statsministeren viste med dette at kvinners selvbestemmelse over egen kropp, seksualitet og reproduksjon i det store er underlagt hensynet til kapitalen og staten. I uttalelsene ser vi den samme logikken som i den skjeve og ubalanserte korona-dugnaden, rikinger har uten videre fått milliarder inn på konto mens vanlige folk har måtte betale en uproporsjonal pris gjennom arbeidsledighet, svært restriktive tiltak og tap av muligheter og frihet. Av det mest perverse kan her nevnes hvordan utleiere mottar milliarder for å ikke leie ut tomme hybler og leiligheter i et boligmarked der vanlige folk står med lua i hånda. Hensynet til kapitalen er det, slik det fremstår, eneste som betyr noe for Høyre. Slik er det også når kvinnene skal presses og lokkes til å føde enda flere arbeidere for å sikre fortsatt profitt og evig økonomisk vekst. Denne asymmetriske dugnaden med den karakteristiske implisitte projiseringen av skam på de individer som ikke velger å lytte til minister Solberg viser at på mange måter er retorikken om valgfrihet nettopp det, retorikk. Det er retorikk med et ekko fra en annen og mørk tid.
Det er nesten slik en kan se Sovjetunionen og Nazitysklands moderskapsmedaljer blinke i bakgrunnen når norske kvinner skal lokkes til å føde nye arbeidere for kapitalen. Når hele fortellingen også klart nevner norske kvinner ser vi et bekmørkt bilde tre frem. Det totalitære ved den planøkonomiske moderskapslinjen er utvetydig. Dette er kanskje neddempet i Solbergs runde ord, men dunkelt og tilslørt, det er som en hundefløyte til noen av de mest reaksjonære og antifrihetlige miljøene vi har. Når det, i en verden der befolkningsvekst stadig vekker økende bekymring og hvor den økologiske bæreevnene år etter år trues mer og mer, problematiseres at det fødes for få nye nordmenn er det mer enn bare ubehagelig. I en verden der millioner allerede må bryte opp fra sine hjem grunnet klimaendringer og naturkollaps blir det perverst at problemet til minister Solberg er lav fertilitet i Norge. I en verden der folk sulter, flykter og drømmer om en bedre morgendag er det for få som fødes i vårt land. Det nasjonalistiske som trer frem i uttalelsene bør vekke et sterkt ubehag. De historiske parallellene er talende. Når ministeren uttaler seg som hun gjør spiller hun på myten om nasjonen som står opp mot resten av verden. Nasjonen, og økonomien, styrkes og næres gjennom livmoren som bærer barn.
Nytt er det ikke, at enkelt menneskets reproduktive valg settes opp mot samfunnets behov, men ikke desto mindre er det skremmende. I en tid der stadig flere børster støv av reaksjonær og fascistisk retorikk og politikk fremstår ministerens belæring av kvinner som et tegn på hva som virkelig betyr noe. Relasjonen mellom kapitalisme og nasjonalisme er velkjent og nøye beskrevet. At høyre nok tenker mest på den første, altså på pengesida, er ikke her formidlene. Barn blir her en valuta, et middel for å sikre profitt og vekst, en investering. Familielykke blir her det harmoniske glansbilde som skal motivere. Ikke ulikt propagandaplakaten fra tidligere tider. Kvinner og barn er ikke midler og innsatsfaktorer i et spill av politikk. Barn eller ikke barn er ikke et offentlig anliggende!
Høyre har vist sitt sanne ansikt og i stor grad avkledd seg selv ved sin fremste tillitsvalgtes uttalelser. Men de er dessverre ikke alene, tanken om at det fødes for få barn er utbredt også blant grupper tilknyttet venstresiden. Vi har alle et ansvar for å huske at et samfunn der kvinner reduseres til mødre er et samfunn der frihet har lite spillerom.
For frihet, solidaritet og likestilling – mot Ernas ny konservative moderskapslinje!