– Palestinagruppa på Svartlamon
“Vi har på dette land hva som gjør livet verdt å leve” ~ Mahmoud Darwish
30. mars 1976 beordret regjeringen i Israel konfiskeringen av store landområder tilhørende palestinere. De fredelige demonstrasjonene ble møtt med med vold og militærmakt, seks palestinere ble skutt og drept. Siden har datoen blitt en viktig dag for protest og for å vise det pågående landtyveriet som skjer av palestinsk land. Siden 1970-tallet har situasjonen i Palestina gått fra ille til verre til der den er i dag på et helt ekstremt nivå. Et nivå som kun kan beskrives som en villet fordrivelse kombinert med en systematisk rasering av kultur og fjerning av kulturminner. Etnisk rensing er ordet som mest beskriver den politikken som den israelske staten fører i dag. Landtyveriet er ikke bare en historisk enkelthendelse, men et pågående overgrep. Verdenssamfunnet har en plikt i folkeretten til å gripe inn og stanse det som nå skjer, men gjør det ikke. Vestlige allierte av regimet blokkerer et hvert forsøk på å legge et effektivt press.
mars symboliserer en kamp for å ikke bli utslettet. En kamp for å ikke miste seg selv, sin kultur og sin jord. Det er en kamp for å kunne beholde identitet som palestiner. En kamp for retten til å kunne få eie, dyrke, leve og bo i trygghet på den jorden som har tilhørt ens folk i slektsledd etter slektsledd. Den palestinske kulturen er knyttet til landskapet og til det landskapet gir tilbake. Når jord beslaglegges, og familier fordrives fra sinne hjem er det mer enn bare en personlig tragedie for de som mister det de har. Det er en del i det å miste et kollektiv og tilknytting.
mars er landdagen, det er dag hvor også vi som står rundt og ser på avstand må stoppe opp og reflektere. Det er en kampdag, som alle dager er en kampdag, for grunnleggende menneskerettigheter, retten til liv, land og frihet, som daglig krenkes. Det er en dag for å minne oss om hvem som kommer som tyver og hvem det er som står igjen frarøvet alt annet enn minner og stolthet. Drømmen om en gang å kunne vende tilbake, til å kunne dyrke jorden og kulturen i fred og frihet lever. Dagens unge i Palestina opplever 30. mars 1976 hver eneste dag. Vårt ansvar er at vi med de midlene vi sitter på, individuelt og som storsamfunn nå må ta grep slik at denne dagen i sted kan bli en feiring. Håpet er der om at en ny vår kan spire frem, der bønder i Palestina igjen trygt kan dyrke sitroner, oliven, meloner og fred på sin egen jord.
Som samfunn er vi i Norge med på, gjennom våre investeringer, våre forsiktige uttalelser og våre våpenselskapers produkter at okkupasjonen, volden og folkemordet kan fortsette. Tiden er der nå til å trekke at Oljefondet må trekke seg ut av investeringer som opprettholder dagens situasjon i Palestina, på Vestbredden og i Gaza. Og hvor lenge skal våpen fra krigsfabrikker eiet av den norske stat være med på å spre død i Gaza, på Vestbredden og mot flyktningleirer i Libanon og Syria? Hvor lenge kan vi snu oss bort og late som at lidelsen ikke vedkommer oss?