Med transflagg til Nome!


Aktivist, hundekjører og transkvinnen Apayauq fullførte verdens tøffeste hundeløp – mange måtte bryte.

Tekst: Kamerat E.
Bilde: Privat

Det er påskevær i Wilow og Apayauq rydder i hundegården. «Gratulerer Apayuq – håper du har fått hvilt ut etter løpet, veldig imponerende!» Hun svarer vennlig på telefonen da redaksjonens reporter ringer. Hun er den første åpne transkvinne til å kjøre og fullføre verdens lengste hundeløp, det 1000 miles lange Iditarod som årlig går fra Anchorage til Nome i Alaska. 13 dager var hun ute i villmarka med hundene, nå har hun fått hvilt og er klar til å fortelle om den historiske ferden mot bedre transsynlighet i en av de mest republikanske delstatene i USA.

På nett har en kunne se bildene av at hun kjører over målstreken med transflagget, vi ønsket å vite hvordan følelsen var etter årets løp. «Det var veldig surrealistisk, jeg var jo noen ganger i tvil om jeg skulle få til å fullføre, grunnet antallet hunder og slikt, men fikk jo Red Lantern, den siste som fullfører, som var lampen den siste som kom inn slukket som symbol på at alle var kommet frem trygt.» En prestasjon i seg selv, de siste dagene av løpet ble listen over de som hadde brutt lenger og lenger, men Apayauq ble ikke en av dem, hun fullførte. Mens stadig flere har diskutert og trukket frem det historiske ved at en åpen transkvinne fullfører for førstegang verdens lengste hundeløp har saken ikke blitt løftet frem av arrangøren. «Det ble litt kleint ignorert av løpsorganisasjonen».

En snau måned har passert siden seremonistarten 5. mars, i Anchorage. Her markerte hun transsaken, som en symbolsk gest var det også en transmann som fikk æren av å sitte i sleden ved starten på den historiske ferden. Hun beskrev hvordan ryktet hadde gått i media og på nett. «På seremonistarten kom det klynger med fans som hadde med transflagg!» «Jeg hadde med et stort flagg, og fikk låne hundesokker i transpride farger til hundene. Hadde med også en transmann som Iditarider, en som følger meg på Twitter. Så han hadde også med sitt eget lille transflagg. Så det var transkvinne som kjørte og transmann som satt i sleden.» Egentlige skulle en annen transmann kjøre, men han måtte trekke seg av personlige grunner.

Løpet som sådan startet dagen etter, 6. mars i Wilow, ca times reise med bil nord for Ancorage. 1000 miles – 1600 kilometer unna Nome, gjennom villmark og tynt befolkede områder. I Europa ville det vært sammenlignbart med å skulle kjøre fra Sentral-Europa til London. Landskapet og naturen varierer. I starten er det ganske flatt. Et par strekninger går på elver og så er det opp i de mektige fjellene, til Alaska Ranges. Etter et par dager i fjellet og er det ned i det store innlandet og videre tre dager på Yukon River. I år, forteller hun, var det Nordlig rute. Den som er regnet som litt mindre krevende enn den sørlige. I år var det greie forhold, mindre overvann på Yukon, og brukbart med snø. Etter strekkene på elven går turen ut mot kysten. Denina Athabasken land, på Yukon Athabaskan og avsluttes på kysten kommer en inn Inupiaq land som også fortsetter videre mot Nome. Hun kom i mål etter omtrent 13 dager. Hun forklarer at det tok noe lenger tid med et unghundspann (ca 1,5 år gamle hunder utgjorde majoriteten). Hun hadde også en del uflaks med tøffe forhold værforhold, det var bra med snø, men det var og snø som lett lot seg gjennomtråkke av hundene, slik at de fikk skader og ikke kunne fortsette.

Totalt stilte hun med 14 hunder. En del hunder kunne grunnet de tøffe forholdene ikke fullføre løpet. Hun kunne fortelle at en del av dette hadde med å gjøre at hun denne gangen kjørte med mange unge hunder. Hun hadde også med noen eldre hunder, som holdt hele løpet inn til målgang. Tre av sine egne hunder, fortalte hun, var hennes egne det var Miles (4 år), Kent (8 år) og Apok (9 år). De to eldste var begge også med i 2019, da hun også gjennomførte løpet, og de deltok da på alle kvalifiseringene i 2017. Det er to meget rutinerte hunder med andre ord. I 2019 var de også med på Nome til Kaktovik. Hunden Dodge (9 år), en annen veteran i spannet, var med å vinne hele løpet tilbake i 2018. Dodge tilhører sammen med de unge hundene den kjente hundekjøreren Joar Ulsom. Av de unge hundene som fullførte: Bay, Dover og Madison. De øvrige hundene, det var syv som ikke fullførte, var Charlotte, Qute, Rosemary, Chily, Sage, Skogen og Parker. Mange av hundene måtte stå av løpet allerede etter litt under en tredjedel, fortalte Apayauq, grunnen var de tøffe forholdene i starten løpet, med gjennomtråkk og vekslende føre. Med syv hunder igjen var det fortsatt en del å gå på ned til den nedre grensen på fem løpende og en hund på sleden.

Apayauq tar seg tid når hun svarer på spørsmål om årets løp. Mange måtte bryte årets løp, det var åpenbart et tøft løp og været spilte med i starten og slutten. «Det var en del som måtte bryte, det var et par ganske ille stormer der en del følte at de trengte hjelp av redningstjenester.» På spørsmål om hvordan hun håndterte stormene svarte hun: «Jeg hadde egentlig ganske flaks, timet godt slik at jeg unngikk de verste stormene. Det var noen heftige stormer på vei ut og inn til Shaktoolik, men hundene mine Apok og Kent, har vært mye oppe og trent opp i vindutsatte Kaktovik, … de har gjort dette mye mer enn meg. Samme med Dodge, som har deltatt i mange løp. Spesielt Apok var en utrolig pålitelig leder(-hund) under alle disse harde forholdene med storm. Det var så intens storm i Shaktoolik at vi ble holdt tilbake.» Området rundt Kaktovik, hennes hjemsted i Alaska er mer åpent tundralandskap ut mot nordkysten der er væreforholdene særlig tøffe og det er mye storm på vintrene.

«I White Mountain, var det så ille nedover i løypa at fører måtte søke ly i nødbuer. Og noen av de som fikk assistanse. Da fikk vi igjen beskjed om å ikke kunne forlate White Mountain før været hadde gitt seg.» Ellers var det blant annet en gaupe som viste seg ved sporet, det var ikke dramatisk, mer et sjeldent møte med denne mystiske og mektige skogkatten. «Den var borte før jeg rakk å få opp kamerat.» Var hennes korte kommentar til spørsmålet om hun hadde fått noen gode bilder av denne opplevelsen.

Jeg spør henne videre om aktivismen og hennes rolle som synlig trans i Alsaska. «Ved målgangen var det også en liten flokk med transflagg, det var en veldig positiv overraskelse.» Hun forteller at det måter det skiller seg å være åpen trans i Alaska seg fra hvordan det er i være det i Trøndelag.

«Det er egentlig litt interessant sak. Alaska er veldig Republikansk, så en skulle tro det var vanskelig å få transhelsehjelp. Men det er faktisk veldig lett: en kan bare si at en er trans til en lege, avgi en blodprøve, og få hormoner om en oppfyller helsekravene. Ikke noe mer vas med det. Jeg gikk inn på Planed Paranthood og fikk en resept samme dag». En helt annen verden enn det norske byråkratiet med lange og tunge utredinger og strenge kriterier.

Det var også visse utfordringer. «Plant Paranthood, var litt ufleksible.» Hun kunne fortelle om de egentlig ønsket å tilby et annet legemiddel en det hun selv ønsket og hadde funnet ut at var det beste for henne. Det var en hormonblokker, med generelt mildere bivirkninger, men litt høyre risiko, men de valgte i stede kun å tilby en med garanterte bivirkning. «Jeg prøvde derfor ut å se om jeg fikk lavere testosteron, bare ved bruk av østrogen. Etter litt frem og tilbake så så det ut til å fungere uten blokkere, i mitt tilfelle.» Plant Paranthood testet primært for om det var trygt fysiologisk å ta medisinene, men opplyste ikke om hva hormonbalansen ved starten av behandlingen var: «En annen ting som var negativt var at de kun testet for hvordan helsen var og ikke hvordan den naturlige hormonbalansen min var.» Men i frihetens land, er det alltid en annen lege, rett nok som hun kommenterte har penger. «Slutten på historien var at jeg fant en lokal klinikk i Wilow, og legen der fulgte mine råd, også mot det som Plant Paranthood, nå tar jeg sprøyte en gang i uka i stedet for mange piller. Den lokale klinikken var veldig positiv, og jeg fikk gjort ting på min måte etter de undersøkelsene jeg har gjort selv på nett»

Ikke alt var like lett, om det er enkelt å få piller og hormoner i Alaska er det andre utfordringer. «Men det var veldig vanskelig med juridiske, mye mer bekostning og styr med å endre navn. Ironisk nok veldig enkelt å endre juridisk kjønn. I USA var det enkelt å endre kjønn, men ikke navn, i Norge var det motsatt. Jeg måtte fysisk til et rettshus, for å kunne starte prosessen. En ting som er ganske jævelig, når en endrer navn er en pålagt å kunngjøre det i lokalavis og lignende. Dette er grusomt for transfolk som må lese deadnavnet i pressen. Men jeg fikk unntak.» Hun argumenterte med blant annet følelse av ubehag, stress og faren med bevæpna høyreekstreme, som er en høyst reel trussel mot transfolk og andre skeive. Det derimot ikke gratis prisen for frihet var 200 dollar. «Det gikk for meg, men jeg hadde penger på banken, men det var jo bare navn, førerkortet var enda mer vanskelig…» Byråkratiet er krevende, og krevende var det, men det gikk. «Men jeg fikk pass med female og rett navn, så kunne jeg få nytt socialsecurity-kort og nytt førerkort, men det tok sin tid.»

Jeg spør hva hennes neste mål er etter Iditarod: «Nå har jeg søkt på jobb i Kaktovik og bo der en stund, og kanskje noen fotojournalistjobbing. Jobben jeg har søkt på er som sjåfør i Kaktovik, søppel, vann og septikbilen, hele 36 dollar timen, godt betalt om jeg får den.» Så går praten om hvor enkelt det er å få sertifikat for tyngre biler i Alaska, brevkurs. Og hvordan livet i landsbyen kan bli. I en stat som Alaska og på et sted som Kaktovik kan det fort bli noen ‘første’, når en er åpen transkvinne. «Jeg sier alltid at jeg er den første åpne transkvinnen, fordi det var mange som levde i skjul og flytte til nye steder hvor en kunne bygge opp en ny tilsynlatende cis-identitet.»

Samtalen dreier videre inn på tida i Trondheim og jeg spør om hun har noen hilsen til kammerater og bekjente? «Total kjønnsfrigjøring! Jeg savner dere og er glad i dere! Jeg må vell si, videre transgendaen kommer snart!»

Hele reisen hennes gjennom villmarka ble også dekket av en dokumentarist, som flydde opp ens ærend for egen regning for å dokumentere ferden gjennom villmarka. Vi gleder oss til å se resultat når den foreligger.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *