– Felix, publisert i utgave #4

Det å miste tilkoblingen til sin essens, sin essens som levende vesen her på jorda og som menneske, sin tilkobling til det vi kaller «Naturen» er noe vi ikke bør la gå forbi oss som enda et vonde blant mange. Det at vi i det hele tatt har et separat ord for oss og «Naturen» er i seg selv litt absurd, det er et godt eksempel på hvordan vi tenker på «Naturen» som noe separat fra oss selv, noe utenfor oss selv; som noe som bare kan meies ned for at den magiske linja skal gå ørlite mer oppover, noe som kan bygges ned og ødelegges for en fem minutter raskere kjøretur til flyplassen, som noe som bare kan utnyttes, ikke for vårt eget beste, men for at verdens økonomiske elite skal få enda litt mer vekst i sin allerede avsindige store samling av imaginære tall.

For det er akkurat der det store problemet ligger, kapitalismens avhengighet av uendelig vekst for å ikke totalt kollapse, en absurd avhengighet, som er så sterk at den har drevet oss mennesker til å totalt miste vårt indre bånd til skogen, til myra, til alle våre andre levende kamerater på vår lille sfære.

Dagens realitet er at vi er på vei mot å destruksjon, vi er allerede godt på veg inn i den sjette masseutryddelsen, tippepunkt etter tippepunkt blir passert, feedbackloop etter feedbackloop blir utløst. Vi ser det rundt oss hver dag, vi blir konstant påminnet om det, enten det er gjennom nyheter eller at vi fysisk ser det rundt oss i vårt eget liv, men det er noe som mangler, noe som gjør at det hos mange, kanskje de fleste av oss ikke rokker ved noe dypt inni oss når vi ser at vi og vår vakre planet og liv er på vei mot kollaps, den dype tilkoblingen til verden og vesener rundt oss mangler.

Vår naturlige tilkobling til verden rundt oss har blitt revet av, av både et liv og en kultur der vi har blitt fremmedgjort fra vårt arbeid, men også gjennom vårt bruk og kast samfunn, vår forståelse av og nærhet til jordas resurser som noe annet enn bare en gjenstand urelatert til vår eksistens, annet enn objekter kun brukt i produksjon av våre forbruksvarer, igjen noe som skjer et annet sted, noe fremmed, noe separat fra oss.

Den nye økonomiske kolonialismen ikke bare tvinger folk flest her i Norge til å delta i brutal utnyttelse av folk andre steder i verden, den er også med å videre skille oss ifra produksjonen av det vi trenger for å leve og andre gjenstander vi omgir oss med til daglig, til et nivå der vi ikke har et eneste bånd, en eneste relasjon til måten alt vi omgir oss med, alt vi bruker og konsumerer til daglig blir produsert. Dette fører også til en ekstrem fremmedgjøring fra bruken av jordas resurser, hvordan de blir brukt og fordelt og dets effekt på klima, miljø og mennesker.

For å løse disse problemene uten sidestykke i vår historie, for å møte den kommende katastrofen er første og viktigste steg å ta tilbake de båndene vi har mistet, som har blitt tatt ifra oss. Vi må finne tilbake til et stadie, et tankesett og en indre ro utenfor dagens kapitalistiske samfunns stress og idealer, der vi kan se oss selv som en del av jorda, se oss selv i alle deler av jorda, alle ressurser, se alt som én helhet, én verden, én jord.