-Kamerat. E
En gang av årets viktigste dager, en dag for overgang, midt mellom vinterdagen og sommerdagen. 12. januar er på gamle primstaver merket av som midtvinter. I dag ferier vi i Norge jul sammen med den kristne feiringen av inkarnasjon som etter skriften skjedde Judea i byen Betlehem for om lag 2000 år siden. 25. desember er i sin tur omtrentlig den tiden av året som den romerske festen saturnalia ble feiret. En feiring, som har blitt sammenlignet med vår tids karneval, Gilhus og Thomassen omtaler det som en feiring der den normale orden opphører og hvor folk blant annet gikk fra hus til hus og kostymer og gav hverandre gaver. Det var en stor festival for lys og forandring i årets mørkeste tid, egentlig lagt til tiden rundt 17. desember, men forlenget til å gå over flere dager. En lysfest der slaver ble tjent av sine herrer og normale lover for en stakket stund ikke lenger var gjeldene, ikke ulikt den årlige festen for guden for tid Khronos i gresk tradisjon. Folk fråtset i mat og vin, tente lys og bål. En lysfest i vintermørket er ikke et nytt fenomen, og det er på ingen et rent romersk fenomen. At den gamle feiringen ble flyttet fra 12. januar er ifølge Snorre mye grunnet den kristne kongen og reformatoren Håkon den gode, også i sagaene kjent som Adalsteinfostret, som var en av Harald Hårfagres uekte sønner. Han flyttet dagen og gav samtidig folk en god grunn til å feste. «Han (Håkon den gode) sette det i lova at dei skulle ta til å halde jul på samme tid som dei kristne, og da skulle kvar mann eige ein mæle øl, eller så bøte, og halde helg så lenge ølet varte». Av sitatet kan vi se at den der ikke kunne ordne nok øl, for festen hadde å bøte til kongen. I våre tider er det vell heller det motsatte en oftest hører fra maktens korridorer, enten det er fra kongen eller kirken.
Jol, var navnet på tiden og blotet ved midtvinter i norrøn tid. Den dag i dag er navnet blitt arvet og tatt med inn i vår moderne jul duftende av ribbe og pinnekjøtt. Det er da kanskje interessant å merke seg hvordan både grisen, øllet og festene har vært med fra tider lenge før noen hadde hørt tale om Kvitekrist i landene lengst mot nord. Også andre dyr kunne i følge kilder stå på menyen, hest kan her nevnes, et dyr med så hedenske assosiasjoner at det ble tabu å innta for en god kristen.
Dette kan vi lese om møte mellom bolteglade trøndere og en kristen Håkon på Lade en vinterdag, etter høstjevndøgn, også en av årets naturlige merkedager:
«Om hausten, ved vinternettene, var det blotgilde på Lade, og kongen kom dit. Han hadde jamnan før vore van til, når han var til stades der det var bloting, å ete i eit lite hus for seg sjølv med nokre menn; men bøndene klaga over at han ikkje sat i høgsetet sitt når gleda var størst i laget. Jarlen sa at han skulle ikkje gjere sa no; og det var til at kongen sat i høgsetet sitt.
Da den første skåla var skjenkt, tala Sigurd jarl for skåla og signa ho til Odin og drakk kongen til av hornet. Kongen tok imot det og gjorde krossmerke over det. Da sa Kår frå Gryting: «Kivfor fer kongen såleis åt? Vil han ikkje blote enno?» Sigurd jarl svara: «Kongen gjer det alle gjer som trur på si eiga makt og sin eigen styrke; han signer skåla til Tor, og han gjorde hamarmerket over før han drakk.»
Da var det stilt om kvelden. Dagen etter, da dei gjekk til bords, styrmde bøndene omkring kongen og sa at no skulle han ete hestekjøt. Kongen ville ikkje det for alt i verda. Så bad dei han drikke soddet, men han ville ikkje. Så bad dei han ete feittet, men han ville ikkje det heller. Og da var det nære på at dei hadde teke på han».
Det kan her nevens at det en den unge kristne kongen til slutt måtte bite over hanken… Og på det påfølgende juleblotet på Mære, var presset for stort og den unge kongen hadde lite valg, ifølge Snorre, og ikke bare bite i hanken. Dette viser, om noen skulle tro noe annet hvor sentralt disse blotene var for det norrøne samfunnet, og mer generelt hvor sentralt ritual og feiringer ved årets merkedager var, i ulike religione.
Midtvinternatten som nevnt markerte en sentral brytning i tida, dette var da et år sluttet og et nytt begynte, tida av året som lå mest fjernt fra sommerens lys og varme. En tid for magi, seid og spådom. En tid der det som var fast ble gjort ufast, en tid der ting kunne skje. En tid hvor en også ifølge folketrua kan se fremover inn i det nye året. En tid for drømmer og varsel. Tiden der mørket er på sitt mest intense, da en føler på nattens evighet. I nyere tradisjon er tida rundt det vi kaller jul full av merkedager da mørke og lyse krefter er på ferde. Vi har lussinatt, vi har solsnu og vi har romjula, tida da en må vokte seg vell for hva og hvem som kan fredes etter veier og stier. Julenatta selv er beryktet for en tid der alt trollskap er ute sammen med engler og demoner. Dagene mellom solsnu og midtvinter bærer med seg i all sin villskap håp om at livet på ny skal reise seg. At lys igjen skal erstatte mørke, at dagene skal føles uten ende i en lys og mild midtsommernatt. Men det er ikke nødvendig at det er langt frem. En må ikke glemme at dette er en farlig tid, kanskje den farligste i løpet av hele året…, men om du leser dette her er det mest fordi du nok i år også overlevde.
Om vi ser nærmere på den norrøne midtvinter bærer den også prege av at dette var tiden for å kommunisere med gudene. En blotet ved midtvinter, til Frøya og Frøya, og de andre gudene. Dette for god lykke, dette var også tiden å sverge på de dåder en skulle gjøre det kommende året. En kan her merke seg hvor viktig fruktbarhet og fremtiden er del av denne feiringen på en av de aller mest mørke dagene i løpet av året. Kanskje kan vi også her legge til at Noe som i en sekulær og moderne drakt ikke er ulikt vår tids feiring av nyttår, med forsetter og store mengder musserende. Forskjellen var at det å blote også hadde en betydning, om en ikke blotet på rett måte, eller blotet nok, kunne en regne med gudenes vrede eller et kjølig skuldertrekk. En kan her med en viss fornøyelse huske tilbake til sagaens skildring av hvordan kong Håkon den gode desperat forsøker å unngå å spise av det rituelle blota hestekjøttet under et blot på Lade. Når en leser Snorres fortellinger er det lett å forestille seg hvor spent stemningen må blitt mellom den kristne kongen og de hedenske trønderne da kongen tegnet korstegnet over drikkehornet med mjød. En kan også leve seg inn i hvordan den strategiske ladejarlen må ha følt det når han observerte den unge kongens forsøk på å unngå å ta del i de hedenske ritualene. For dette var ikke bare et hyggelig lag, for begge parter må det ha vært en kveld preget av dypeste, dypeste alvor. Det var snakk om ritualer og religion. Det var snakk om fortid og fremtid. Så mye at vi fortsatt omtaler det som kanskje hendte på en fest på Lade over tusen år etter. Midtvinter, har kanskje bleknet. Men fortsatt er den der om vi ser etter. I våre tradisjoner og i våre fester. Enda mer er den tydelig når de få timene med dagslys svinner over mørke grantrær og en stjernestrødd himmel bretter seg ut i den frostkalde natten. Midtvinter er fortsatt der, og det er den tida vi er inne i nå.
I det mørke kommer det et nytt lys, en feiring og et håp om en ny tid, et nytt år en tid da ting på nytt skal bli bra, men ikke av seg selv. Midtvinter har også med seg et løfte om hva den som holder ut skal kunne få ta del i av goder. I tida der kaos og mørke er som mest present kommer det første løftet om en ny vår. Dagene skal bli lysere, men en må ikke av den grunn ta for lett på ting. I tro og tradisjon er dette av årets farligste tider som kulminerte ved årets slutt. Enda skal det gå måneder før lyset og våren på ny bringer konkrete løfter om ny vekst.
God midtvinter!