MOTKULTUR ANNO 2023


Tekst: Kamerat E.

Motkultur er ikke et tilbakelagt kapittel. Der tidligere motkultur har blitt transformert til (kommersiell) kultur er det fortsatt lommer for å tenke og handle anderledes, en må ta et aktivt valg om å oppsøke det. Motkultur i dag er ikke nødvendigvis det samme som det den brukte å være en gang tilbake på 1960-tallet, all den tid har kulturen og samfunnet endret seg. Likevel er parallellen der. Det betyr ikke at den har mindre betydning eller viktighet. For i et samfunn der det som er mainstream er over alt, der algoritmer og kommersielle interesser leder oss inn i en ellers hjelpeløs posisjon som evige konsumenter, trengs et opprør. Og hva er bedre enn å starte opprøret med å ikke konsumere det som er platt, dyrt og fremmedgjørende? Hva med å ikke la seg lede av vår tids opium for massene, der det før var kirka som holdt posisjonen som langer av massenes opium, er den rollen i dag fylt av kommersielle aktører. Fra barer drevet av kjeder til Netflix og YouTube, her handler det om å holde oss i ro som kulturkonsumenter. Trekke oss inn i en passiv og konsumerende tilstand. En tilstand der vi drives frem av vår egen higen etter soma, vår flukt. Vi arbeider da heller livet av oss for å ha råd til å glemme at vi arbeider oss til døde. Det er her den alternative kulturen kommer til sin rett. En kan spørre hva motkultur i dag er, og det kan finnes mange svar på det spørsmålet. Fasiten er til en hver tid opp til debatt, slik det bør være.

Som eksempel kan vi se på studentkulturen. Den er ofte kalt for fri, men er den egentlig en motkultur? Er den et alternativ? En kan spørre seg i så fall, dersom den er det, hvorfor selger landets kanskje største frivillige student- og kulturfestival, UKA, sin sjel og seg selv til oljeindustrien og Equinor? Og hvorfor valgte Studentene på Samfundet å selge sjela si til Reitan i 2020? Er drømmen om å være stor og størst helligende slik at en slipper å tenke på samvittigheten? Hva er hensikten med gigantiske telt oppe ved universitetet eller nybygg til hundrevis av millioner? Frivillighet i seg selv betyr på ingen måte et nødvendig brudd med den kapitalistiske realismen, i stedet selger frivillige studenter sin legitimitet, sin kulturelle og politiske kapital til noen av de mektigste kapitalaktørene i samfunnet vårt. Det har lenge vært snakk om forskjellige former «vasking», kanskje studentvasking burde legges til denne listen. En sier det er for massene, men er det ikke mer for å kunne gi noen hundretalls studenter muligheten til å realisere seg selv, noe som i seg selv, på ingen måte er galt, men premisset om at en kun kan klare dette gjennom en rik og mektig mesen er av typen tankevirus som er uforenelig med sann motkultur. Til alle studenter i Trondheim, det finnes alternativer! Du kan finne deg en vei der du selv kan bruke din priviligerte posisjon aktivt, du kan leve friere, du kan bruke din tid uten å selge din sjel, verken til universitetsdyret eller til kapitalkreftene.

Motkultur er ikke et absolutt begrep, men den må i alle tilfeller være drevet frem av en annen motivasjon enn å bidra til en enda høyere profitt. Ikke-kommersialisert kultur finnes, den utøves, men den krever at folk velger bort en del av det som gjør en ufri. Og nok at en velger bort penger og inntekt for å leve et friere liv. Den krever at en faktisk tar et og annet prinsipielt valg, akkurat som en aktivist må ta valg. Det enkle er å drepe fritid med å nyte enda et kommersialisert kulturprodukt, en tjeneste eller et av de lovlige nytelsesmidlene støttet opp av mektige industriinteresser og staten. Staten som tjener godt på våre avhengigheter, og gir oss kulturopplevelser som i liten grad er egnet til å skape en stemning av opprør eller egentlig tilfredshet. Det kan synes som et av paradoksene at den statstøtta kulturen er av de dyreste formene for underholdning vi kan oppsøke. Frem til en ser hvordan mainstreamkulturen i det hele spiller ut en rolle i en kapitalisme som ellers tærer på oss som lever i den virkeligheten.

Hvilket rom tror vi at det blir for annet enn slik underholdning på Nye Hjorten? Hvems fortjeneste er det vi støtter med å beundre kunstsamlingene på Post Moderne, når Reitans nye flaggskip åpner om noe tid? Underholdning står mot ekte kultur, et skille den borgerlige pressen, ikke overraskende, synes blind for. Om en ikke følger pengene er vi blinde for de maktaktørene som bokstavelig talt eier byen vi lever i. Byen der vi prøver å leve våre liv og der vi drømmer om å puste og tenke fritt. Er vår pris så lav at vi kjøper tesen om filantropen som vår velgjører?

Kommersielle interesser ser ut til å ta over og fortrenge alternativ kultur, også i Trondheim som i resten av samfunnet. Og den kaprer stadig nye områder. Et av de sterkeste eksemplene på dette, som det er skrevet mye om, er kommersialiseringen av pride. Hvordan det som var markører for opprør tilknyttet en minoritets kamp for overlevelse plutselig er blitt tv-underholdning og populære show for cis-het-folk med nok penger. Dragshowets historie bærer med seg vitneprov på akkurat denne utvikling. Show som før ble organisert på undergrunnsbarer er i dag blitt for dyre for store deler av den skeive befolkningen. De er også blitt fylt opp med folk som i liten grad regner seg selv for skeive, som er del av en annen debatt. Pride som fra starten av var et opprør, minner i dag mer om en uke eller to med underholdning for skeive som ellers lever et relativt lite normbrytende liv. Selvsagt må en ha god inntekt for å leve dette livet. Det er som en uke eller måned fylt med regnbuer skal kunne veie opp for alle de gråe dagene med fremmedgjøring resten av året. Spørsmålet vi bør stille oss er hvem det var som kom på ideen om en pridemåned i juni. Vi kan selvsagt si at det har med Stonewall og det som skjedde der i 1969, men det var neppe de som kastet ølglass på politiet, som kom opp med ideen om at multinasjonale selskap skulle ha regnbuelogoer i juni. Pride kan være noe annet, og bør være noe annet, enn overfladisk glamor og rådyre show. Motkulturen lever, men den lever bare så lenge folk er bevisst hvilken mekanismer som virker i bakgrunnen. Det er et aktivt valg en må ta, om en skal la seg støtte av stat og kapital og være aktivist eller utøver på kontrakt med storsamfunnet?

Motkultur er ofte ikke ønsket, i vert fall ikke når den gjør at folk konsumerer mindre av det som ellers produseres av den legale økonomien eller enda verre leder folk til å arbeide mindre enn de ellers ville ha gjort. Kultur som bidrar til at kapitalismen går tregere er ikke bra næringspolitikk. Kultur som skapes fordi at noen velger å arbeide og konsumerer mindre er ikke ønskelig, heller ikke fra statlige interesser. Det gamle slagordet brød og roser forteller oss at vi skal både leve og ikke bare overleve. Den viser til at vi en gang kanskje får fri før vi en dag er blitt utbrent, utpint og vår restarbeidsevne (et grusomt og dehumant nyord) kan gå av med pensjon eller kollapser og havner på trygd. Motkultur handler om å si nei for å kunne si ja til et alternativ. Det er denne prosessen som skaper motkulturen. Motkulturen er dermed ikke utrykket, en stil eller form i seg selv, så mye som valget om å utfordre de hegemoniske strukturene i samfunnet. Det ligger forøvrig i dette at en motkultur i seg selv ikke kan sies å være en greie, et fenomen eller en enhetlig bevegelse. Selv om begrepet ofte har blitt knyttet til en eller annen form for venstreside/anti materialistisk og ofte frihetlig retning.

All motkultur er ikke anarkisme, men det er vanskelig å se for seg anarkisme uten motkultur. Motkultur er det rommet der en kan leve friere, tenke friere og gjennom dette også leve anarkismen. Og skulle leve som anarkist, slik jeg velger å forstå anarkisme, inneholder en grad av opprør mot det konforme, en grad av opprør mot kapitalismen og dens premisser. Uten en motkulturel scene blir fort anarkisme fort en ren skrivebordøvelse for filosofer. Hva er greie med å ikke skulle kunen leve ut ideene? For at en skal danse revolusjonen trengs en scene der en kan danse ens egen dans, denne må bygges og kultiveres. Det ligger da kanskje i naturen til en slik scene ikke kan være under vilkårene til den kommersielle kulturen. Ei heller kan den være underlagt den moral som krike og stat inprenter. Motkulturen bør ha et annet moralsk etos enn det som for fektes av storsamfunnet og de etablerte.

I en tid der klimaendringer og miljøødeleggelser blir stadig større del av vår realitet kreves en ny kurs. En hver sterk sosial bevegelse oppgjennom historien har også dyrket en motkulturel scene. I kampen for natur, klima og miljø er det også, fortsatt, et rom for kunst, et rom for kreativitet, for den som ikke ønsker å innordne seg. Her er rommet for dissidenten, fritenker, rabulisten og hippien. En slik kamp må kjempes også utenfor universitetet og kongressaler. Igjen handler det også om å leve det samfunnet en ønsker, det samfunnet som kanskje er bedre rustet til å møte de utfordringene vi som menneskehet står overfor? Det handler ikke bare om etiske valg, det handler om å signalisere en avstand til det kapitalaktørene ønsker å fremstille som drømmen. Vi må tørre å angripe selve grunnelaget for våre materielle drømmer. Det gjør vi ikke ved skremmende grafer, ei heller av alvorlige artikler. Det handler ikke om det individuelle valget som forbruker. Det handler om å leve et alternativ, ingen sier det er enkelt, ikke minst når en selv er fanget av de hegemone dogmene. Det trenger ikke nødvendigvis være så vanskelig, om en da greier å legge av seg prestasjons og perfeksjonisme idealet fra storsamfunnet.

Motkulturen har, nok, fortsatt en rolle til å spille, kanskje i vell så stor grad som på 1960-tallet. Men for å kunne ha en motkultur trenger vi også bohemene, freakerne, hippiene, pønkerne, de dekadente og de skeive… ja alle de som på et eller annet vis har stått opp mot det etablerte. En motkultur som ikke lenger provoserer, skremmer eller forarger elitene og vanlige folk som lytter til de som kontrollerer makta er vell ikke egentlig en motkultur. Bohemen, kan virke som en litt morsom karakter, en som aldri har nok penger, som drikker og gir katta i seksualnormer. Der kan alle se for dere kunstnere og forfattere med absint eller rødvin på kafé i passiar over tidens spørsmål. Hva om bohemen, og for den sakens skyld de andre motkulturelle figurene verken er komisk eller tragisk? Hva om de er eksemplene på et alternativ som kan endre samfunnet?

Penger dreper motkultur. Hvor grensen går er ikke klart, er ikke definert. Likevel går det en grense, om enn flytende. Hvilket ansvar har vi som kulturkonsumenter? Finnes det egentlig etisk kulturkonsum under kapitalismen? Gjør det selv, og støtt din flokk, er det en farbar vei? Det heter seg at en skal leve av noe, men på veien til profesjonaliseringen skjer det en forvandling av kulturen. Vi må spørre oss om hvordan vi kan organisere oss slik at flere kan bruke mer tid på å bygge alternative samfunn der kreativitet ikke er en vare. Der flere har mulighet til å leve som kunstner, aktivist eller bohem. Et friere samfunn legger til rette for utfoldelse og glede. For å virkeliggjøre denne drømmen trenger vi å tenke oss bort fra det gjennom løpehjulet. Det handler om at en skal kunne, som Peps synger, «spella för livet». Gjør noe ekte noe som betyr noe, og som ikke bare handler om det daglige brødet på bordet, men også glede, mening og en større enhet med verden og våre medmennesker.

Det handler om å ikke la seg lokke til å bli del av systemet. En må ikke glemme at «ekte musikk alltid er revolusjonær». Utsagnet kommer fra den sovjetiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj, det var ment som et stikk til Stalins dogmatiske totalitarisme. Derfor burde vi kanskje se hva som gjør noe ekte? Hvor finner vi opprøret, og hvor bygger vi et samfunn forbi den kommersialiseringen av kulturen vi ser overalt? Motkultur trenger ikke store scener, store scener dreper motkulturen. Det er en myte at kultur først er bra om du selger ut store utendørsarenaer. At motkulturen trenger et marked. Like lite som økologiske gulrøtter trenger supermarked, trenger musikk og scenekunst store scener.

Kanskje er det også på tide å blåse liv i hippien?