-Tekst: Kamerat E.
-Foto: Felix
Kom mai du skjønne milde, fyll opp butikkene med flagg … I starten av mai har vi alle kunnet observere nasjonalisme som lokkesalg i en lang rekke butikker. Flagg til en krone per stykk! Jeg undres litt på hva annet kan en få for en krone i dag egentlig? Aldri har nasjonalisme vært billigere. Noen tjener godt på denne kjøpefesten i nasjonens farger, som alltid. Det legges opp til at du skal forspise deg på jordbær (importert), blåbær (også importert), og røkelaks samtidig som du kan begrave deg selv i en haug av billige flagg og sløyfer i plast.
Til og med statens monopol for omsetting av alkohol har slått seg på den mai-trenden: prosecco, pallvis med musserende vin, rett nok ikke på billigsalg, i pene flasker pyntet i rødt, hvit og blått. Hadde det en gang vært cremant … (sic.) Butikkene dytter på oss jordbær og vi kjøper som i en nasjonal massepsykose. All denne kjøpefest fordi noen menn fra datidas, stort sett, overklasse underskrev et dokument på Eidsvoll i 1814. Det begynner å bli lenge siden. Alle skal ha sitt når det dukes for nasjonalistisk folkefest i Norge. Det er for lengst blitt slik at høytider og ferier, kanskje med unntak av 1. mai og pinsen, har blitt kommersialisert butikkfester. Handelskapitalen vet godt å sko seg på folkets feiringer. Feiringer de også legger premissene for. Hvem er det som egentlig har fortalt deg at det du trenger røkelaks og importert vin med bobler 17. mai? (Skjønt med årene har jeg kommet til det at bobler er en fin måte og la dagen passere uten å vekke det store sinnet).
Nasjonalisme handler om å forestille seg et felleskap, knyttet til den smått mytologiske størrelsen nasjonen. Nasjonaldagen er den patriotiske feiringen av en nasjon og denne nasjonens land, gitt rammene av en stat. Nasjonsbegrepet er i Norge tett innvevd i staten, og de henger sammen. Når folk dyrker nasjonen, respekterer de samtidig staten og dens institusjoner i kongedømmet. 17. mai er ikke barnas festdag, det er hva vi godt kan kalle mytelaging og propaganda. Så effektiv at vi nesten tror på den inntil vi blir voksne. Og midt oppe i alt dette har vi greid å skape en fest for handelsstanden. En kan lure på hvorfor det ikke er flere kritikere?
Selv har jeg kommet frem til at denne kjøpefesten vi hvert eneste år ser i rødt, hvit og blått ikke på samme måte kritiseres som kommersialiseringen av andre religiøse høytider. Og det har noen grunner. For det første er det i mindre grad, her snakk om religion i den tradisjonelle forstand, det kristne ved 17. mai er, takk og lov, ikke minst for kirkens egen del, trappet ned. Det er ikke lenger slik at nasjonsmyten best forsvares ved hjelp av Gud. Dermed er det færre og færre religiøse motkulturelle som gidder å ta en kamp, muligens med unntak av kampen mot kong alkohol i form av sjampis-fylla før middag. På den andre side, der andre fester taper sitt budskap gjennom kommersialisering og mainstreaming blir en allerede relativt tom dag, hvor målet egentlig er å ikke være politisk eller tenke på grunnloven, fylt med mening i form av ensretting. Når alle skal feiere på samme måte styrkes illusjonen av felleskap. Slik bidrar kommersialiseringen til å styrke en dag og en feiring som ellers ville ha vært ganske tom. Her er det geniale at vi nå lett kan feire uten å måtte, edru, ta stilling til ymse sanger fra 1800-tallet med tekstlinjer som hører hjemme på 1800-tallet og var uttadatert før krigen!
Kjøpefesten er gull ikke bare for kremmerne, men også for alle som ønsker å blåse opp ideen og myten om en nasjon, et land og et folk. Nasjonaldagen er av nasjonalismens tydeligste og viktigste ritualer. Et ritual eller en kollektiv manifestasjon viss viktigste hensikt er å gjenfortelle myten om nasjonen. Til dette trengs rekvisitter som nasjonaldrakter, flagg, sløyfer og en god del alkohol for å døyve de naturlige kritiske spørsmålene. Så blir de stående disse tre kirke, konge og kapital og størst av dem er myten om nasjonen.
«Sida vid sida, tillsammans hjälps de åt.
Staten och kapitalet, de sitter i samma båt»