-Eivind Rindal
Nyhavna er et av de områdene som i dag gjør Trondheim til en komplett storby. Her finnes rom, rom for aktivitet byen sårt trenger. Her har vært industri og havn i rundt 100 år, bygg i teggel, betong og bølgeblikk. Gamle industribygg, ikke det som er mest tiltalende visuelt. Ikke det som er mest lønnsomt. Likevel er det en gave til byen. Billige rom, god plass, ingen naboer som klager over støy og trafikk. En mulighet for kunstnere, artister og andre som trenger verksteder, studio eller atelierer. Det er lokaler for aktivitet og som ikke kan drives i et kontorlandskap. Det diskuteres stadig i Trondheim om hvor mange hundre millioner som skal brukes på å pusse opp i Olavshallen. Hvor et nytt museumsbygg skal reises. Nye kulturbygg bygges i Sentrum, men det som forties er at den infrastrukturen som kulturlivet er avhengig av står i fare for å forsvinne.
En kan ha verdens beste, tekniske sett, scene i verdens mest moderne konsertbygg uten at det generer kultur. Om en ikke har øvingslokaler hvor skal da nye enda ikke kjente band og musikere øve? Om en bare bygger nye museumsbygg skapes ikke ny kunst. Hvor skal de kunstnerne som enda ikke tjener millioner og har sine studio og atelierer? Skal det være rom for dem som jobber deltid med kultur? Skal det være mulighet i Trondheim til velge å satse innen kultur? Også et band som bare spiller i helgene trenger øvingslokaler, og om du ikke er så priviligert å ha en lydisolert garasje eller låve hvor skal man da øve?
Det er lett å se for seg Nyhavna som et dødt område, en uoversiktlig verden av betong, jern og asfalt. Og det er virkelig ikke særlig turistvennlig. Det som skapes derimot er hva som gjør at folk har lyst til å bo og leve i Trondheim. Trondheim blir fattigere om Nyhavna skulle reduseres til dyre leiligheter, kjedekafeer og kontorer for finans, teknologi og konsulenter. Du kan bygge scener og gallerier, men hva hjelper egentlig det om ikke har rom der en kan skape kulturen. Målesetning til Nyhavna utvikling AS må ikke være å gå for mest mulig inntjening. Må ikke være å gå for flest mulig boliger. Må ikke være å rive flest mulig gamle industribygg.
De siste ukene har det vært flere saker der ølbryggere, band, musikere og billedkunstnere tvinges ut av sine lokaler og ut i en uviss fremtid. I dag er det snakk om mer enn 200 kulturarbeidere som har sitt virke på Nyhavna. I tillegg kommer en lang rekke som driver med kultur på hobbybasis, men som også er viktige for kulturlivet. Området gir rom for kreativitet. Det er ikke nødvendigvis effektivt, men det er livsviktig for at byen Trondheim skal kunne leve. Tanken om at alt som skinner og er nytt er bedre bør legges vekk med gang. Her bør Trondheim lære av andres feil. Gentrifisering, kalles det, når slittene industri og arbeidklassebydeler transformeres til trendy områder for de bemidlete i samfunnet. Bydeler endres slik at kunstnere, raddiser, arbeidsfolk og andre dyttes vekk. Det er et spøkelse som allerede har hjemsøkt mange byer og byområder. For Østbyen som helhet og Nyhavna spesielt er det klare utviklingstrekk som peker i retning av dette er i ferd med å skje. Det er på tide med handling. Første skritt kan være å sette på vent utkastelsene av kunstnere fra Strandveikaia og legge bort planene om rivingen av flere mindre bygg rundt Dora.