Tekst: Kamerat E.
Støres mest problematiske minister
Emilie Enger Mehl er en sterk kandidat til tittelen regjeringens mest problematiske minister. Hennes politiske rulleblad vitner om en egen evne til å stille seg på feil side av ikke bare historien, men vitner om en vilje til å ignorere alle former for kritikk. Eksemplene er mange, og de taler for seg selv. Et av disse er hvordan hun i et år etter terrorangrepet mot skeive i Oslo sommeren 2022 nektet og omtale det som nettopp et terrorangrep. Her kan en se det store paradokset i at det kun tok få timer for regjeringen å stemple angrepene på israelske bosetninger som terror. Hun valgte sommeren 2022 og ikke møte skeive organisasjoner, i stedet var hun på pressetur med UP i Vestfold. Hun har heller ikke villet gå i en dialog om det faktum at etaten hun var satt til å styre fratok skeive grunnlegende demokratiske rettigheter i ukene etter angrepet 25. juni -22, forsamlingsfriheten og retten til demonstrasjoner ble satt til side. Hun har i liten grad ønsket å kommentere kritikken som kom fra 25. juni utvalget, et utvalg hun nærmest måtte presses til å sette ned. Hun ønsket helst en etatsintern granskning på politiets egne premisser.
I spørsmålet om NNPF/NNF skandalen som har blitt rullet opp valgte hun å stille seg kritisk til kritikerne, fordi de kunne bidra til å svekke tilliten til politiet. Hennes syn på tillit bunner i en særnorsk tanke om tillit som noe absolutt og nærmest en plikt. Som om tillit i seg selv var det eneste hellige og noe en kan opprettholde ved å fortelle at folk skal ha tillit. Mehls reaksjon på årtier med maktmissbruk fra politi i saker om narkotika var at politiet måtte få tilbake maktmidlene, som de aldri egentlig hadde lov til å bruke. For å få til dette har hun også satt ned et utvalg som skal levere sin uttalelse i 2024. Hun har også forsøkt få en juridisk definisjon av hvem som er «tunge brukere», slik at alle som ikke er det kan straffes for sin bruk av rus (her er det viktig å huske at SP og Mehl nok ikke tenker på alkohol som rus, det er kultur).
Hun har heller ikke vist vilje til å sette igang interne undersøkelser av mulig korrupsjon, maktmissbruk og missbruk av politimyndighet i forbindelse med NNPFs mangeårige virksomhet, som har blitt godt dokumentert av aktivister på blant annet #Narkotwitter og som siden er bekreftet i en egen NOU, som hun har valgt å se bort fra. Skremmende er det hvordan hun holder troa på straff så høyt, mot langt bedre vitende. Allerede på 1980-tallet var det klart at krigen mot narkotika ikke kunne vinnes, og at den hadde ført til uante mengder med lidelse. Nils Christie omtalte den som en krig dømt til å tapes, kostnadene for samfunnet har vært skyhøye. Mehl virker å stå i en populistisk tradisjon hvor løftene om mer politi, tyngre bevæpnet politi og strengere straffer er det eneste som kan skape et harmonisk samfunn. Samtidig nekter hun å svare på bekymringer om politivold, som blant annet kom opp etter den såkalte Kongsbergsaken, heller ikke ser det ut som om hun har nevneverdig interesse for maktmissbruk og strukturell rasisme i etaten.
På Mehls vakt har også politiet gjentatte ganger blitt satt inn mot aktivister og fredelige protester i Norge. Mehl har også et ansvar når staten ikke følger opp og etterforsker egne brudd på menneskerettigheter. I stedet blir de som utsettes for brud på menneskerettighetene båret bort av statens eget voldsmonopol. Ministeren ser igjen ikke ut til å noe som helst intensjon om å gripe inn å stanse det pågående bruddet på menneskerettighetene i forbindelse med Fosen saken, 2 år etter at Høyesterett kom med sin knusende dom mot staten. I stedet brukes politiet til å verne dem som har tatt seg til rette på urfolks land, de som har bygget ned naturen og som tyner reindriften. At vi kan se tydelige kontur av et klasspoliti bekymrer ikke Mehl, på hennes vakt prioriteres arbeidsmiljøkriminalitet, miljøkriminalitet og hatkrim mot minoritter. Klimaktivister straffes hardere enn dem som utøver vold og kommer med skeivfobi, rasisme og annen verbal vold mot minoritter.
Mehl har fått ny statsekretær, Sigve Bolstad, en ekte politihauk, tidligere leder for Politiets Fellesforbund. Han som i en årrekke har vært en av landets varmeste forsvarere av et bevæpnet politi. Han som har kritisert kritikere av politiet for å være en slags trussel mot politifolk. Han går nå inn i rollen som Mehls høyre hånd. Utnevnelsen vitner i liten grad om vilje til å lytte til innspillene som kommer fra kritikere. Snarere er det viktigere for statsråden å opprettholde makta. Om tilliten er synkende kanskje den kan reddes av en tøffere linje? Det skal også nevnes i bestefall en utydelighet fra Mehl om bruk av KI i forbygging av kriminalitet. Massiv overvåkning av elektronisk kommunikasjon. Utvidete fullmakter til de hemmelige tjenestene, inkludert PST… listen er her ikke uttømmende.
Til å være av profesjon advokat virker hun mest som forsvareren fra helvete, med mindre det politiet som er hennes egentlige klient på tiltalebenken, da blir de kritiske spørsmål fra opposisjonen i Stortinget kontret som aktoratets stemme i en rettssak… Hvordan Støre fortsatt kan ha tillit til sin lite tillitvekkende minister fremstår som i bestefall dårlig lederskap, men viser nok også hvordan makta gjennom nesten hundre år har formet Arbeiderpartiet og dets syn på klasse, politikk og hva sosialdemokrati i deres øyne skal være.
Til slutt, det skal sies at Emilie Enger Mehl ikke alltid lytter til politiet. Hun greide å provosere på seg store deler av etaten da hun besluttet å gjenåpne flere titalls nedlagte tjenestesteder i distriktene. Noe som ble beskrevet som en i praksis tømming av resurser fra etatens operative kapasitet. Med andre ord i politiets egne øyne en slags de facto definansiering av politiet… men målt opp mot alle kritikken ellers skal vi ikke vektlegge dette i særlig formildende grad.