-Kamerat E.
Straffelovens § 315 står i dag mellom sexarbeidere og mulighetene for en sikrere, tryggere og enklere hverdag. Den såkalte hallikparagrafen i Straffeloven kriminaliserer i dag alle som på en eller annen måte bidrar til å fasitlitere, promotere eller profittere på sexarbeid. En paragraf opprettet av moralister med gode intensjoner, men som så ofte rammer den hardest de den var ment å beskytte. Der målet er å sikre at eventuelle bakmenn, eller hallikker, ikke skal kunne slippe unna lovens lange arm ender en i stedet opp med en lang rekke paradoksale resultat. Resultat som mer enn vitner om at lovgiver, om de skulle hatt som ambisjon å sikre interessene til sexarbeider, ikke lykkes med det og i stedet bidrar til å gjøre livet vanskeligere for dem som allerede i dag har dets utfordrende. Da dagens forbud mot kjøp av sex i Norge (som på et mystisk vis den Norske stat også har greid å gjøre til en globalforbrytelse) ble innført var det uttalt at en ikke skulle ramme de som selger sex, en skulle ta kundene (som ble fremstilt som umoralske og fordervede mennesker som burde straffes og jages bort fra gatene). Dette ble kalt for den Nordiske modellen og skriver seg fra at den først ble utformet og satt ut i livet i Sverige. Tross lovnaden om å ikke ramme de som selger er det likevel ikke noe som tyder på at det er slik lovene virker i praksis. Det er i det hele lite som ser ut til å egentlig ha endret seg bortsett fra at det er færre som går på gata nå enn for 20 år siden.
§ 315 rammer langt fra bare organiserte bakmenn. Den kan ramme den enkelte sexarbeider på mange og inngripende måter. Helt grunnleggende ligger det som et premiss at det blir umulig å organisere seg. Om det så skulle være å gå sammen for å sikre vakthold eller støtte om det skulle oppstå problemer eller danne en fagforening er det i dag ulovlig. Organisasjoner som arbeider med å gi helsehjelp og annen støtte er hele tiden på randen av å kunne bli tatt. Siden det ikke er lov å fasitlitere eller profittere er det heller ikke lov å for eksempel leie ut lokaler til noen en har grunn til å tro driver med salg av sex i rommet eller leiligheten. Dette har bidratt til at det har vært tilfeller der huseiere som har blitt gjort oppmerksom på at politiet har mistanke om sexsalg har valgt å si opp leietagere med umiddelbar virkning for å unngå eventuelt straffeansvar. At sexarbeidere risikerer å settes på gata er neppe å hjelpe folk i det som omtales som en sårbar livssituasjon. Det er nesten litt slik at om en ikke var i en prekær situasjon havner en i den som følge av statens voldsomme maktbruk. Beskrivelsen av at loven brukes mot for eksempel utleiere er gjengitt i NOU 22:21:
«Bestemmelsen i § 315 synes dels å ta sikte på å begrense prostitusjon og dels å beskytte prostituerte mot at bakmenn utnytter og profiterer på prostitusjon.11 Forbudet rammer ulike sider ved tilrettelegging for prostitusjon der partene deltar frivillig.12 Det er svært ulike saker som straffeforfølges etter dette forbudet. I noen saker inngår tiltale etter hallikparagrafen i sakskompleks som også inkluderer tilfeller av menneskehandel. Andre ganger brukes bestemmelsen i saker som omhandler utleie til prostitusjon som må forutsettes å være frivillig.13 Det er ikke mange saker som straffeforfølges etter denne paragrafen, men politiet bruker den aktivt til å motarbeide prostitusjonsmarkedet.» (35.3.1)
Det er et ytterligere paradoks ved § 315, som nevnt er det ikke lov å fasitlitere eller profittere på sexsalg i Norge, hva skjer da med den som tjener penger og ønsker å skatte for dem? Det kan sikkert her nevnes at spørsmålet kan virke litt rart, men i det sosialdemokratiske eller post-sosialdemokratiske Norge er fortsatt skattemoralen høy. Selvsagt er det normalt en plikt å betale skatt, men slik situasjonen er i dag vil mest sannsynlig skattetaten nekte å ta i mot penger om den vet at det kommer av sexarbeid. Med andre ord tvinges den enkelte til å arbeide svart, selv om det i teorien er helt lovlig å selge sex. Banker kan nekte å opprette kundeforhold av samme grunner. I et samfunn, og det er mer paradoksalt enn i seg selv noe galt, der normen er mindre og mindre kontantøkonomi er det nettopp myndighetene her som selv legger opp til det, ja faktisk enda mer, de legger føringer på at det nettopp bør skje slik at de slipper å vite noe. Og i det ligger kanskje noe av det mest typiske ved den norske politikken. Det handler om at det en ikke ser, ikke vet om, ikke eksisterer. Så lenge en kan si at en er restriktive, og i teorien har en konstruert en fortelling om at en hjelper de som selger sex, en fortelling som i liten grad dreier seg om virkeligheten.
Høsten 2022 la et utvalg nedsatt av Høyre/Venstre/KrF-regjeringen frem sin helhetlige gjennomgang av straffelovens bestemmelser om sex og sexualforbrytelser NOU 2022: 21. I sin hele er det en interessant lesning. Kanskje er det det mest interessante offentlige dokumentet som nå i disse dager, frem til 13. april, er ute til offentlig høring. Selv om det er uvisst hva Ap/SP-regjeringen kommer til å foreta seg, om noe, gir utredningen et utgangspunkt for samtale. En av endringene som foreslåes er i forhold til § 316, som i dag forbyr kjøp av sex. Paragrafen omtales ofte som sexkjøpsloven og ble innført av den såkalt rød-grønne regjeringen med virkning fra 2009. Utvalget skriver følgende om denne paragrafen og dens manglende effekt:
«I evalueringen fra 2014 beskriver også personer som selger seksuelle tjenester at de etter at bestemmelsen ble innført opplevde mer usikkerhet og frykt for vold, og at de av hensyn til kundenes behov for ikke å bli identifisert av politiet, måtte operere på mer skjulte måter.26 Dette medførte også at de nølte med å henvende seg til politiet om de ble utsatt for lovbrudd. Politianmeldelse ville avsløre prostitusjonsaktiviteten deres, og derfor gjøre kundene sårbare, noe som igjen kunne svekke inntektsgrunnlaget. Det forhold at kriminalisering av sexkjøp fra voksne kan ha medført at personer som av ulike grunner selger sex har fått vanskeligere levekår og er henvist til samfunnets gråsoner taler også for avkriminalisering. » (NOU 22:21 35.3.3)
Det er interessant at straffelovsutvalget bak utredingen ikke ser de store svakhetene ved § 315. De argumenterer med at loven har uheldige sideeffekter, men at de ikke anbefaler å endre den. Samtidig ønsker de å oppheve § 316, noe de begrunner med at dagens lovverk ikke virker, og at en rekke ledende miljø på menneskerettigheter har stilt spørsmål ved hensiktsmessigheten av dagens forbud. De argumenterer med en ambisjon om at det overordnete målet i grunn ikke er skadereduksjon, men tuftet i en tese om at sexxarbeid i seg selv ikke er ønsket: «Rådet mener, som beskrevet overfor, at forbudet mot hallikvirksomhet i § 315 kan være egnet til å begrense prostitusjonsmarkedet, som et uønsket fenomen i samfunnet og som en arena for potensiell utnytting.» (NOU 22: 21, 35.3.3) Der de med større grad av presisjon ramser opp en rekke andre paragrafer som uansett er der for å fjerne menneskehandel, vold, voldtekt og sex der maktrelasjon er ujevn og samtykke ikke er til stede er det i det mer ullende målet om å ikke skulle promotere sexarbeid i seg selv som virker det bærende for hvorfor opprettholde § 315. Da står det igjen at det egentlig er et dobbelt ris bak speilet. En argumenterer, fra utvalgets side, for å avkriminalisere litt, men ikke fult ut. Dette er et ris som rettes den enkelte som ønsker å heve egen status og leve et mindre prekært liv som sexarbeider. «Det er ikke gitt at prostitusjon i seg selv er en skadelig aktivitet for selger, og straffebudet har ikke en fornærmet i rettslig forstand. Samtidig er forbudet mot hallikvirksomhet og formidling av prostitusjon tenkt å bidra til å redusere prostitusjon. Bakgrunnen for dette er at prostitusjon regnes som et samfunnsmessig onde.» (NOU 22:21, 35,3,2) Her er det klart at det er kjøp og salg av sex i seg selv, og det faktum at det foregår, både som idé og praksis, som er kjernene i problemet. Her er det ikke vanskelig å se hvordan det vi kan omtale som en generell moralisering i samfunnet også påvirker en større lovprosess. Bak er selvsagt fortellinger med lang tradisjon i alt fra religiøse, feministiske og selvtitulerte marxistiske ideologier. Det er i grunn ikke noe nytt i dette, dobbelt moralen er selvfølgelig til stede, men det er etablert en fortelling om sexarbeid som et samfunnsproblem.
Tross den relativt klare meldingen fra straffelovsutvalget om å skrote § 316, og gitt argumentene om å gjøre det samme med § 315, burde det kanskje tenkes at dette var opp og avgjort. Så er ikke tilfellet. Snarere tvert i mot er det nå kommet et en kraftig mobilisering i mot. I spissen står blant annet partiet SV der lederkandidat Kirsti Bergstø brukte sin 8. mars appell i Trondheim på understreke hvor viktig kampen mot sexarbeid hadde vært for henne som ung feminist. Selv om det er mer uklart i AP er det der også en meget sterk motstand mot å endre dagens lovverk. Selv om den påfører ekstra stigma og belasting er en bred motstand mot endring i en rekke partier og i foreksempel kvinnebevegelsen. Heller ikke fra LO og fagforeningene ser det ut til at det er et påtrykk for endring, snare tvert i mot. Paradokset her er vell at dagens § 315 på mange måter nekter sexarbeidere å organisere seg. Det synes klart at det på et ideologisk plan er en etablert sannhet om at sexarbeid ikke kan er en form for legitimt arbeid og dermed ikke heller skal være del av det gruppene LO skal inkludere og stå opp for. Her igjen kan det være foruten syn på seksualitet og sexarbeid også være rester av et syn på arbeid tuftet i relasjon av det allerede relativt organiserte lønnsarbeidet. Det er som en fortsatt ser konturene av det gamle skillet mellom ’arbeidere’ og ’andre mindre privilegerte’ – en slags videreføring av en borgerskapets moral inn i arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet. Synet på § 315 og § 316 i ulike deler av de sosialdemokratiske bevegelsene gir om ikke annet en styrke til tanken om at en i det som engang var et klassekompromiss også skjedde en overtagelse av den borgerlige respektabiliteten av venstresiden. NOU 2022: 21 gir en mulighet til å starte en rekke viktige samtaler. Samtaler som bør lede til mer enn bare lovendringer.