-Kamerat E.
En reise til til Utopia i Trøndelag
Ut mot kysten, ligger det et lite småbruk. På Fjellværøya har mennesker funnet grunnlag for bosetning siden steinalderen. Mellom heier og fjord ligger en stripe med fruktbar jord. Dyrkbar jord. For noen måneder siden ble jeg introdusert for Anne, som fortalte om konseptet og ideen med å gjøre dette bruket til en selvforsynt gård. Et sted i pakt med naturen rundt og et sted der kule folk kan samles. Jeg bestemte meg for at dette stedet ønsket jeg å se selv med mine øyne.
Kapitalisme, vi lever under den hver eneste dag. Den er som en ånd som er i oss og alt rundt oss. Hvordan skal vi kunne unnslippe den? Finnes det en eksorsisme for rense oss fra den og dens synd? Strategiene i møte mot denne vår tids Hydra er like mange som hodene. Og som i myten, om et hode kuttes av vokser det frem bare flere. Om vi ikke finner en vei rundt vill vi i det lange løp bli fanget og bundet og fortært. Spørsmålet blir da heller hvilken andre former for opprør finnes det, om enn mindre direkte?
Hva er grunnlaget i økonomien og på hvilken side står bøndene? Mat og andre nødvendigheter som klær utgjør en kjerne i en hver økonomi. Hvordan mat produseres og distribueres og om hvem som koordinerer dette, er sentralt for å forstå hvilket samfunn vi lever i. Produksjonskjeden og hvem som koordinerer og tjener på den er av de mest fundamentale tingene vi kan undersøke. Når vi har identifisert hvordan produksjon av mat er nøye kontrollert og hvordan det industrielle landbruket er med på å ødelegge naturgrunnlaget vi trenger i det lange løp. Store deler av landbruket, selv om det er i Norge tradisjonelt vært små selvstendige bruk (om ser bort fra hvordan det egentlig var på flatbygdene med store gårder som holdt mange husmenn. Den rike bondestanden har derimot i liten grad hatt for vane å stå sammen småkårsfolk, arbeidere og dem som reiste langs veiene. Nei storbonden har alltid vist at de er der opp sammen med de mektige. At den grunnleggende alliansen er med staten og de konservative. I det lange løp frykter enhver storbonde en mulig jordreform.) Om vi skal håpe på forandring må det være på et grunnlag av mindre bruk, som i en periode var vanlige, og vi må se på strukturer som ikke gjør drifteren til gjeldsslave for bankene. Det siste er regelen heller enn unntaket i det kapitalistiske landbruket. Gjelden som hele tiden vokser, investeringer i nye maskiner, som igjen generer mer gjeld, og mer og mer mister gardbrukeren frihet. Selv samvirkene har blitt til rene profittsøkende industriaktører, som presser produsentene til å legge ned eller investere enda mer. Når en i dag ser megafjøs, gigantiske kyllingfarmer, industrielle produksjonsanlegg er dette resultat av kapitalismens logikk. Den fire bonden er igjen blitt leilending, men ser det ikke selv. Og det er en i stor grad villet politikk… Hvordan landbruket ser ut, hva som produseres der og hvem som høster fortjenesten…
Reisen ut fra byen tar et par timer, lenge nok til å kjenne på en avstand til byen. Det er slutten av mai. Tid for å så og plante. Nydelige mennesker, plantet vårløk. Ordnet med gjerde. Rådyr er det på Fjellværøya og de finner mat der mennesker dyrker. Tok en tur opp Fjellet, utsikt over land og sjø. Vårsol, før sommeren. Invitasjon til feiring av midtsommer.
Byråkratiet, selveste systemet, er ikke der for at den som skal prøve å drive på sin egen måte. Små og i myndighetenes øyne alternative måter og organisere er for det meste i veien og et rusk i maskineriet. Noe som skaper brysomt ekstraarbeid. Reguleringer kan også være det bestes fiende. Her er er det i skjæringspunktet mellom gode hensikter og intensjoner på den ene siden og frihetsrommet for folk å etter beste evne skape noe selv på de andre. Dagens strukturer fordrer tilknytting til de etablerte industriene. Smarte løsninger motiveres ikke, kreativitet er i mot systemet. Det verste er at ingen egentlig ser ut til å ha fantasi i byråkratiet, noe som igrunn ikke er merkelig all den tid at så nær som ingen ansetter byråkrater for å gjøre noe som utfordrer de store strukturene, den konsumbassetre kapitalismen er målet og det er der makten i samfunnet ligger. Ideen om staten som et alternativ til markedet er en tom idé. Snarere er staten til tider mer preget av markedstanken enn mange som driver med en eller annen form for næringsvirksomhet. Byråkraten blir da en forlengelse av dette systemet. En som følger reglene, som er laget i forståelse med mektige interesser.
Å komme ut på Fjordbruket midt på sommeren, på årets lyseste dag og kunne feire starten på den virkelige sommeren i Trøndelag var en opplevelse. Fra fjellet så vi rundt i landskapet, mellom hav og fjell, et landskap mellom tradisjon og jaget etter profitt. I vikene rundt fjorden ligger store flytende industrianlegg. Der laks skal bli til milliarder, profitt for de aller rikeste før de flytter til Sveits eller Bahamas. På fjellene og øyene rundt står store industrianlegg og produserer strøm. Hvem trenger strømmen og til hva, er det naive spørsmålet en i vannvare kan komme til å stille seg? Det kalles enkelt det grønne skiftet, men hva er det egentlig. Av en eller annen grunn er energibehovet sterkt økende. Det finnes to veier forbi den fosileavhengigheten vi lever under. Den ene er tenke en fortsatt vekst, hvor innsatsfaktoren er energi i store mengder eller en tanke om at en gjennom smartere og alternative syn på hva verdiskapning er kan leve bedre med et langt mindre avtrykk. Igjen er det en åpenbar protest ved å leve mer kollektivt, mer av og med jorden, mindre avhengig av nye materielle gleder. Lenge har det vært et nesten uslåelig argument at vi stadig trenger mer strøm, bedre veier, flere laksemerder. Mellom milliardinvesteringene er det kanskje få ting så motkulturelt som et kollektiv og et småbruk?
Det er ikke tilfeldig. Når små bruk i distriktene legges ned og de store bare blir større. Det er ikke tilfeldig at det kommer motstand. Noe motstand i form av protest, noe kommer i form av å flytte ut. Som i tilfellet Karlsøy, der anarkister fulgte drømmen om livet med bruk langt unna storsamfunnet. I seg selv et opprør mot samfunnet har tanken om småbruket vært en del av drømmen fra den grønne venstresiden. Utopien under dystopisk fremtid. Levende motkultur på 1970-tallet, skaff deg småbruk eller jordbrukskollektiv. Om vi greier oss kan vi kanskje frigjøre oss og leve i vårt eget intetsteds, vårt utopia er noe vi må skape her og nå. Kan ikke vår kjøkkenhage være paradiset vi ble stengt ute fra da vi spiste av kapitalismens frukter? Landbruket er på lang vei blitt industri, fremmedgjort, forgjeldet der bonden er husmann på eget bruk.
Vi må jorde oss, puste dypt inn. Naturen, landskapet, menneskene la oss få en pause fra hverdagen. Drømmen for mange er Fjordbruket. Drømmen som også kan bli virkelig. Fjordbruket er ikke Utopia, det er et sted her, i presens. Fjordbruket på Fjellværøya et sted mellom sjø og fjell, et sted med lang historie, et sted der mennesker møter hverandre og ser forbi hverdagslivet. Den neste gangen jeg var utover var jeg ikke alene, ikke det at en er alene på Fjordbruket. Måneden var august, og folk fra fjern og nær la på reise. Trosset flom og uvær og reiste ut til det som skulle bli et eventyr. Dager med sol, mennesker og de dype samtalene. Sensommeropplevelser, en følelse av frihet og samholdet som kan være mellom mennesker. Der mye handler om hard arbeid, idealisme og aktivisme, var det befriende i det kollektive. I motsetting til kommersielle festivaler, der noen frivillige arbeider livet av seg og resten bare kommer for å nyte var dette noe helt annet. Et sted der folk spilte musikk fordi de ønsket og ikke for å få betalt. Der alle bidro etter evner og lyst og alle fikk. Langbordet dekket i enga med grøden fra en sommer under Trøndelags skiftende vær. En tidlig høsttakkefest, feiringen overgangen mellom sommer og høst. Mellom frihet og hverdag. Et skifte som gav inspirasjon til høsten. Et sted der en kunne komme å lære, lytte og dele, der deltagerne bidro med kunnskap, kreativitet og arbeidskraft.
Kunnskap i tradisjoner handler i stor grad om hvordan en kan greie seg uten de store industriene. Kunnskap om å leve i en skiftende natur. Leve på det grunnlaget som eksisterer lokalt. Det er sprengkraft i praktisk kunnskap. Kunnskap som i liten grad har prioritet i skolen og sjeldent læres bort i hjemmet kan være med å sikre oss veien mot et samfunn mer bærekraftig og langsiktig enn det de fleste av oss lever i i dag. Her kan det være alt fra kunnskapen om hvilken sopp, urter og tang som er egnet som mat. Hvordan en kan bruke tradisjonelle håndverksteknikker til å løse moderne utfordringer. Hvordan en kan se at det er behov for andre løsninger enn å tæppe eller vippse. Permakultur, kunnskap om jord og vekster. Se hvor vannet renner i landskapet og utnytte dette. Kunnskap om det praktiske gir muligheten til et lavere avtrykk og en større frihet som uavhengigheten gir.
I starten av oktober var jeg der igjen, nå var det dags for å høste, vårløken jeg selv var med å plante skulle opp av jorden, og bli mat. En hane hadde møtt sin skaper og lå i gryta. Slik burde det vært flere steder, fjernt fra mat pakket i plast, fjernt mat som er i sesong hele året. Høstfarger, den klare luften, regnet og solen. Enda er det noe tid til vinteren. Og det var tid til å skrive.
For og oppsummere: Tiden tilbrakt denne våren, sommeren og høsten på Fjordbruket har vært nydelig og nødvendig. En stor inspirasjon. Et sted der en kan senke skuldrene. Slappe av fra hverdagen og gjøre et arbeid bokstavelig talt mer matnyttig enn hverdagslivet. Her er ikke bullshit jobs. Du kjenner på en form for liv etter annen og mer naturlig rytme, noe som høres ut som en klisje. Men tanken om en klisje varer bare frem til en selv har opplevd at rytmen faktisk er en annen. At en legger seg og våkner uten forstyrrende gatelys og trafikkstøy, bare hanen som varsler at timene går.
En kan selvsagt kalle det en umulig drøm for mange, men Anne og de andre på Fjellværøya lever dette livet. En kan tenke det ikke nytter, at en aldri vill kunne leve et annet liv enn i storbyen, men likevel nytter det kanskje om en leter etter muligheter? Det er ikke enkelt, det er ikke en enkel vei, men den er kanskje i det lange løp langt mindre belastende enn hverdagen i byen, tiden vill vise? Om ikke alle alltid kan leve drømmen hele tiden, er det en vedvarende inspirasjon at noen gjør det. Og at de gir mulighet for andre som trenger en retreat fra hverdags rytmen. Å trekke seg tilbake noen dager eller uker handler ikke så mye om å hva en sier nei til som det en åpner opp for. At det trengs flere steder som Fjordbruket er klart. Unge må få muligheter til å følge denne drømmen, mens de er unge.
Drømmen om opprøret mot kapitalismen har mange former. En av dem er et rolig og stille småbruk, ute ved kysten, der en kan dyrke mat og der en kan invitere inn folk til et kollektiv. Et utopia som ikke er et utopia, et sted en selv kan skape, det er ikke lett, men det er mulig.