Tekst: Kamerat E.

I sommer var jeg på fjelltur. Sammen med en god venn hadde jeg gått opp fra Stuggudalen og opp til Kjølifjellet på grensen mellom Tydal og Ålen. Der midt oppe på fjellet var det en gang i tiden et lite samfunn. Værhardt i mer enn 1060 meters høyde ble malm brutt ut av fjellet og transporter vekk. I dag ligger spredte hustufter, gamle tipper og stengte gruveinnslag igjen i det åpene landskapet. Mellom turstier, fjelltopper og reinbeiter og et landskap som strekker seg milevidt utover er det lett å glemme at gruvedriften som en gang skjedde der fortsatt har konsekvenser.

En jevn strøm, en liten bekk har sitt utspring der, langt opp på fjellet mer enn 1000 meter over havet. Liter på liter med vann renner kontinuerlig ut fra den nedlagte gruven. Vannet synes ved første blikk klart. Men det er fult av metaller og forbindelser giftig for naturen rundt. Mer enn 80 år har passert siden det sist var drift i Kjøligruva. I 1940 ble gruva lagt ned, etter å ha vært drevet av kommunen som nødarbeid gjennom det harde 30-tallet. Her ble i sin tid kobber og svovl brutt ut av fjellet. Verdier og arbeidsplasser for bygdene rundt. Om du skulle finne på å legge turen opp på fjellet er sporene tydelige, bekkefaret er farget gul-oransje av forbindelsene i vannet som renner ut fra de nedlagte og avsperrede gruvegangene. Selv etter forsøk på opprydning på 70-tallet er fortsatt gruven en belasting på miljø og natur. Vannet renner nedover fra fjellet kommer tilslutt til å bli del av et av Trøndelags største vassdrag, Gaula.

Kjøligruva er ikke unik, rundt om i Trøndelag ligger et stort antall gruver, skjerp, sjakter og industrianlegg. Forurensingen fra disse er ikke et tilbakelagt kapittel, selv om tiår har gått siden sist det var drift. Noen steder fortsetter avrenningen etter mer enn 200 etter at gruvedrifta ble lagt ned. Kjøli var en relativt liten gruve. I årene opp mot 1940 var den årlige produksjonen ca 7 000 ton årlig, totalt ble det drevet rundt 250 000 ton med malm i de ulike periodene gruven var i drift.ⁱ Steder som Røros, Folldal, Namdalen og Løkken har langt større utslipp. Det er estimert at en opprydning etter nedlagte bergverk kan koste hundrevis av millioner bare i Midt-Norge.

Rundt om i regionen vurderes det nå mange steder å gjenoppta driften, under påskudd av et økt behov for mineraler. Ofte snakkes det om at gruvedrift er en nødvendig del av det grønne skiftet. Det argumenteres med at gruver kan skape arbeidsplasser i bygder truete av fraflytting. Dette har slik blitt trukket frem i tilfellet med blant annet Jåma gruver i Røyrvik nord i trøndelag. Gruvedrift står i konflikt med andre næringer som reindrift og det står i kontrast til forpliktelsene om å i vareta natur. Et par tiår med drift trekkes frem som en løsing på systematiske utfordringer med synkende folketall. Slik som Kjøligruver som ble drevet av stat og kommune på 1930-tallet snakkes det på nytt om gruvedrift som redningen.

Langt inne på fjellet, godt skjult for de fleste renner fortsatt en jevn strøm av forurensingen ut fra stengte porter. Selv tiår etter at annen infrastruktur er ryddet pågår kjemiske prosesser skjult for de fleste. Giftige forbindelser skilles ut og føres med vann ut i bekker, myrer og sjøer. Sakte konsentreres de opp og havner i naturen. Det sies at dagens former for drift skjer i under strenge regler. Her kan enn også huske at det ikke var helt fritt frem før heller, men hvem skal ta ansvaret den dagen driften ikke lenger skjer? Hva skjer den dagen de nye selskapene som nå ønsker drift ikke lenger finner det lønnsomt? Den dagen de eventuelt går konkurs? Mange steder er det gjennomført tiltak som mest er å regne som tikkende bomber. Dammer og sperrer svekkes med tiden. Fyllinger forvitrer. Restene av gruvedrift minner oss om at vår higen etter metaller har en pris, en kostnad som på dyttes de som kommer senere.

Det er lett å se seg selv som liten når en går i fjellet. Det er lett å tenke at fjellet er evig og uforanderlig. Men det slik at vi som menneskehet i løpet av de siste århundredenne ikke bare har lagt jorden under oss, men vi har også drevet av vår jakt på makt og profitt bit for bit bidratt til å ødelegge den. Økosystemer står i akutt fare for kollaps. Vår livsstil fordrer stadig større utslipp, økt nedbygging og et syn på natur, og mennesker, der målet om rikdom trumfer det meste. Lærdommen burde være klar, vi må redusere vårt fotavtrykk, men har vi viljen til å gjøre det?

Å sitte ved det stengte gruveinnslaget og se ned på den lille bekken som strømme ut i det fri er en påminner om at det er en pris for alt. Når en følger det gule sporet i landskapet ser en det tydelig. Det er en påminnelse om at det vi gjør har betydning. Ett todelt krav må fremmes, et ultimatum, det må straks ryddes opp i gamle synder og anlegg, før en kan snakke om å åpne nye gruver, det neste er at vi ikke bereder grunnen (bokstavelig talt) for nye århundrereder med forurensing og lar sårbar natur være uberørt av nye inngrep. Når en går i fjellet kan en lett lokkes til å tro at en vandrer i en uberørt villmark, men når en følger en gul bekk oppover en fjellside skjønner en at det er en illusjon. Sporene som ligger der er en ubehagelig påminnelse om rekkevidden av vår påvirkning på miljøet rundt oss. Det store spørsmålet, jeg stiller meg, er hvordan en kan tro på løftene fra en industri med det rullebladet som bergverksindustrien har? «Det grønne skiftet» kan ikke være en unnskylding, det kan heller ikke distriktspolitikk eller drømmen om profitt. Miljøvern uten naturvern er ikke miljøvern. Og det er kanskje nettopp derfor vi bør si nei.

i https://snl.no/Kj%C3%B8li_gruve 25. september 2023