Storstreiken og fagbevegelsen, og mangelen på et helhetlig syn på kapitalismen


-Kamerat E.

Storstreiken, der LO og YS hadde att ut i overkant av 25 000 medlemmer i streik ga mer lønn. Om det er nok til at folk vill slippe å kjenne på tapt kjøpekraft kommer til å vise seg. Streiken denne våren var den første LO-streik i et mellomoppgjør etter andre verdenskrig. I møte med dyrtid, økt rente og høye energipriser var det et absolutt krav om at alle, inkludert de med lavest lønn skulle få en vekst i kjøpekraft. I forkant av streiken var det uttrykt sinne fra fagforeningene over at direktørlønnene de siste årene i snitt hadde økt betraktelig mer enn lønna til arbeidsfolk. Streiken varte bare noen få dager før den ble avblåst, likevel kunne det rapporteres om tilløp til hamstring av pils, det var tross alt mens det fortsatt var varmt vårvær, og sjokolade. Selv om streiken ble en seier for LO og YS er det fortsatt mange åpne spørsmål, både ved resultatet og hva som ble streiket for. Dette var en streik helt innen rammene av den gjeldene økonomiske og sosiale orden. Innen forhandlings kapitalismen.

Streiken viste mest av alt hvilken makt de store fagforeningene har, men som de sjeldent bruker. Og når de bruker den er det under avklarte vilkår for lønn. Dette kalles ofte den nordiske modellen. En forhandlings kapitalismen, der dogmer som eierskap, vekst og profitt i liten grad problematiseres. Samtidig er det også andre grupper som nå skal forhandle om økonomi, i landbruksoppgjøret er det i skrivende stund allerede brudd, før forhandlingene er kommet i gang. Offentlig og skjermet sektor er klare til å forhandle og en kan kanskje vente et lignende utfall, men vill grupper inne utdanning, helse og offentlig forsking få kompensert like mye som de ønsker? Etter at alle andre er ferdige kommer det også et trygdeoppgjør. Her er spørsmålet om den reallønnsveksten som arbeidere i industri og privatsektor vant også vil bli gitt de som ikke kan streike og som kanskje mest av alle kjenner presset fra økte priser på alt, ikke minst nødvendigheter som mat, medisin, strøm og kollektivreiser, felt der prisveksten har vært større enn den samlete veksten de siste årene.

Det kan her synes åpenbart, og dagens modell legger det som en føring, at LO forhandler og streiker for egne medlemmer. Både i tråd med arbeidslinja, som fremdeles er gjeldene doktrinene på Youngstorget og i Regjeringskvartalet og linjene fra forhandlingsmodellen ligger det en foreksempel ikke kan gå til streik eller blokade for høyere sosialhjelp eller lavere priser på kommunale boliger, med mindre en bryter med normene fra det såkalte klasseforliket på 1930-tallet. I stedet for å se helhetlig på interessemotsettingene er det i dag slik at arbeidenes representanter i større grad solidariserer med sine forhandlingspartnere i NHO enn de som står utenfor arbeidslivet.

Tanken om klasseforlik er et dogme som i det store helt har fortrengt tanken om at det er en grunnleggende klassekonflikt og ubalanse i kapitalismen. Dagens modell har på mange måter skapt en forsoning mellom klassene, under et påskudd om at alle er tjent med det, i alle fall alle som er innenfor. I praksis er trenden vært at arbeidene lavtlønnete i praksis har blitt fattigere, både relativt og i kjøpekraft i Norge de siste årene. Samtidig har de rike blitt enda rikere, og de aller rikeste (som påstår at de må flykte til Sveits for at det er for dyrt å være rik i Norge(fortså det om du klarer)) blitt enda rikere, og mektigere enn noen gang før. Et par nye skatter fra AP-SP-regjeringen forandrer i grunn ikke noe på maktbalansen i samfunnet.

Om en trekker linjene tilbake til starten, starten på en moderne norsk fagbevegelse ser en både i fagoppsisjonen av 1911 og i lokale samorg-foreninger sogar som i den tidligere eksisterende syndikalistiske føderasjonen en vilje til å bruke streik som et samfunnsendrende virkemiddel. Det handlet da ofte om lønn og arbeidstid, men også om makt på arbeidsplassen. En stor forskjell var synet på målet og virkingen av metoden. Dagens mål er å bedre de økonomiske rammevilkårene, privat, i form av kjøpekraft, mens det før var kamp for en annen samfunnsorden.

Her er spørsmålet som dagens fagbevegelse er i stand til å finne en mer radikal politisk solidaritet, eller sagt på en annen måte, er det mulig å se for seg et anderledes samfunn om en har kontor på Youngstorget? Det hadde vært en begynnelse om fagbevegelsen hadde varslet generalstreik om trygdeoppgjør og landbruksoppgjøret ikke kommer i havn? Hva med studentene som rett nok får mer penger, men som de taper i økte renter på studielån. Kan en fagforening bruke makt mot en utleier som skrur opp renta for de som leier hybler og lever på marginen? Er det en villighet til å gripe inn å forsøke å overta driftsmidlene om kapitaleier trur med nedleggelse eller utflagging? Er det en vilje til, på stor skala, bruke virkemiddel som obstruksjon, blokade og boikott? Og er det ønske om å bytte forhandlingsteori og selvutvikling mot skolering i politikk og direktedemokrati? Og hva med klima? Vill LO og YS gå til streik for en rettferdig og solidarisk omlegging til et bærekraftig samfunn (som nok må innebære slutten på den vekstdrevene kapitalismen vi kjenner i dag)?

Illusjonen om den harmoniske sosialdemokratiske staten er når det kommer til et stykke nettopp akkurat det, en illusjon. Det er fortelling som har blitt fortalt i snart 90 år og som fortsatt legger premissene på hvilket mulighets rom som finnes for å skape et alternativ til en kapitalismen som er og blir undertrykkende og fremmedgjørende. Opp i det hele er det også som vi helt glemmer at den verste utbyttinga skjer der vi ikke ser, den skjer i sweatshopes, livsfarlige gruver, på skip uten sikring og i en skyggeøkonomi som sikrer de superrike(som nå flykter anmass til Sveits) luksus vi andre ikke har forutsetninger for å fatte. Om en skulle finne på å lese gamle tekster ser en at å kjempe for lønn og fritid et sted egentlig er fånyttes i det lange løp når kapitalismen er global. Dermed kan heller ikke kampen slutte ved inndelinger som landegrenser og bransjer. Det eneste, om en tar på alvor tanken om en global og grenseløs kapitalisme er å tenke tiltak gjennom kombinasjonen av lokale aksjoner, streiker og tiltak og med en tilsvarende grenseløs tilnærming til hva og hvem en fagforening kan kjempe for og hva sosialisme er.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *