-Kamerat E.
Reisebrev fra Berlin
Det var et kjølig drag i luften og regn og sludd gjorde gatene våte. Et lite hull i støvelen gjorde det klart det ville bli en lang spasertur. Det var en dag for å vandre igjennom den tyske hovedstaden fra øst til vest. Langs berømte landemerker mellom Alexanderplatz og langs Teiergarten. Det var lørdag. Det var i slutten av februar. Det var dags for å demonstrere for fred. Først, opp ved Humbolt universitetet, der nazistene i sin tid brant bøker med for dem farlig innhold. Bøker om humanisme, sosialisme, om skeive og av jødiske forfattere. Der de satte fyr på filosofi og åpnet en vei som ledet til gasskamrene, der la vi merke til at det var politi i gatene. Mye politi. Busser med politi. Der fikk vi også øye på en mindre gruppe med megafoner, banner og svarte flagg. Det var anarkistene, som sammen med en afrikansk studentgruppe markerte motstand mot systemet, staten og kolonialisme. Min tanke var at det var i overkant mye politi for en liten markering. Lenger ned gaten, på vei mot landemerket Brandenburger Tor ser vi at halve gaten er sperret, franskgjerder, politibusser…
På andre siden av sperringene et gedigent bygg. En pompøs fasade. En fasade av makt på taket i hvit, rødt og blått flagget til landet hvis ambisjon er å gjenreise fortidens imperier, landet der myten om det nye Roma fortsatt viskes i maktkretser. Mot vinduene til den russisk ambassadøren pekte løpet på en sovjetisk stridsvogn. Malt i gult og blått, dekket med blomster og slagord og hyllest av NATO. Folk i protest, folk i bønn, folk med vell begrunnet hat mot Putin og regimet av mordere og plutokrater. Flere og flere folk går sammen med oss ned gatene. Noen bærer flagg, mange bærer skilt med symbol for fred, duer og freds merker. De fleste går forbi stridsvognen og fortsetter mot det som var fremdeles var grensen mellom øst og vest for 34 år siden. Grensen mellom to verdenssystemet, hver på sin side preget av ufrihet, fremmedgjøring og militarisme. Den gang låst i et dødelig våpenkappløp.
Lenger ned i gaten, med høyttalere pekende mot baksiden av det gamle monumentet med røde flagg stod kommunistene, marxist-leninistene. De hadde sin egen markering. De fleste godt oppe i årene. Det gjaldt mange den dagen, også TERF-ene som stod å brølte ut sitt hat mot transpersoner, sexarbeidere og andre rett i veien for alle som denne ettermiddagen prøvde å krysse over til vest. De var ikke mange, men deres hat var tydelig, spørsmålet jeg stilte meg var på hvilken side av jernteppet de denne gangen hadde hentet inspirasjon? På andresiden av monumentet, er en diger scene og kanskje et par tusen mennesker. Her var flokker av mange, ulike, grupper. Alle var de der for fred, eller det var det de markerte.
Tysklands relasjon til krig og militarisme er, av historiske grunner, komplisert, men har de siste årene sett en stor endring. En normalisering bort fra pasifisme over til en linje nærmere USA. Her stod det folk fra Die Linke skulder ved skulder med konspifolk, folk med russiske og pan-slaviske flagg, hippier, fagforeningsfolk og medlemmer av ulike fredsgrupper, med mer eller mindre artikulert ideologi og profil. En samling på kryss og tvers av mange skiller i dagens tyske samfunn. En samling av ulike ideologier, på et underlig vis også forbundet i en protest mot den tyske statens bidrag med våpen og sanksjoner til fordel for Ukraina i krigen. Der våpenstøtten i Norge, med noen få unntak, har bred folkelig støtte er bildet i Tyskland et annet. Der er det store grupper som er skeptisk til å sende våpen. Der er det mange som mener at det eneste rette er å ikke bidra til krig, punktum. Pasifisme har vært og er en sentral del av fortellingen i Tyskland, i større grad enn det er i Norge, der staten avviklet siviltjenesten fordi for få nektet militæret. Her hjemme har både SV og mest sannsynlig og Rødt (Rødt vedtok ny politikk på sitt landsmøte i april og tillater nå våpeneksport) støttet å sende alt fra ammunisjon til tunge våpen, SV har sogar støttet å sende stridsvogner. I Tyskland samler Die Linke tusener, også fra andre enn egne velgergrupper, til å stå opp for et annet syn på krig nesten usynlig i den offentlige samtalen her hjemme. At en god del av de fremmøtte nok kan karaktriseres som relativt pro Russland og autoritære, dels med en drøm tilbake til det gjennommilitariserte regimet som måtte vike i 1989, gjør helheten enda mer interessant. Den tyske motstanden har mange ansikter. Noen av dem mindre sympatiske enn andre. Men det har også vår hjemmeligge situasjon der en nesten kan snakke om en pro-krig-pro-militær konsensus. I en tid nærmere atomkrig enn kanskje noen gang er det her hjemme færre og færre som reagerer på Amarikanske fly og u-båtbaser i Nord-Norge og på Østlandet.
Vandringen videre vestover var mot en lang strøm av mennesker, med duesymboler, røde flagg, regnbuflagg (fredsflagg) og med synlige markører for ulike parti og bevegelser… og store mengder med politi. Til slutt etter noen kilometer i det kjølige vinterværet kom vi til Grosser Stern, og der ble vi, to anarkister fra Norge som lekte turister, spurt, av en tysker, om veien til Brandenburger Tor. Vi gav veien og vandret videre. Vår vandring var en vandring gjennom det brokete landskapet av tysk fredsgrupper, den var nå til ende – vi fant igjen varmen på Berlins legendariske Schwules Museum. Og jeg fikk lyst til å skrive dette brevet om at det et par timers flytur unna Trondheim eksisterer en helt annen offentlig debatt enn her hjemme.