Tilbakeslagets tidsalder!


-Kamerat E.

Det er lett å tro at verden går fremover, som ved en naturlov. At fremskritt ikke blir reversert, at når en først hr vunnet en rettighet er den vunnet for all overskuelig fremtid. For alle som har lest Robert Beachy sin skildring av det skeive Berlin på starten av 1900-tallet vet er det ingen ting som egentlig heter fremskritt. Snarere er det i de øyeblikk der en nærmest å vinne frihet at motkreftene er som sterkest. Vi vet hvordan det gikk inn på 1930-tallet. Som da ligger det nå også et mørke på lur, ikke bare ser vi fremvekst for autoritære og fascistiske bevegelser, men vi ser også den virksomme motstanden ute i en langt bredere og mer lavmælt befolking. Tilbakeslaget, motreaksjonen er en reel fare og en konstant trussel mot en hver tilsynelatende seier. Like enkelt som en kan vedta en ny lov kan en vedta en ny lov som begrenser det handlingsrommet folk lever under. Og det er i grunn ikke noen egentlig reelt fungerende vern innen rettstatens orden som faktisk hindrer det.

Det er enkelt og bekvemt å tenke at menneskerettigheter skal kunne gi denne beskyttelsen. Som vi alle har sett nå, i mer enn 500 dager, trenger det ikke å bety noe i praksis. De som styrer staten styrer staten og både lager, tolker og håndhever reglene. Tanken på at det finnes en ytre instans som faktisk er der for å beskytte er på mange måter like naiv som den er komfortabel. Ja, den er grei om en ønsker å forestille seg en harmoni. En harmoni som har lite annet effekt enn å midlertidig dempe følelsen av smarte og urettferdighet som vi lever under. Gjennom mange år har rettighetskamp vært et mantra, vi må derfor stoppe opp og stille spørsmålet hva betyr rettigheter når de kan trekkes tilbake, endres og ignoreres uten synlig kostnad og konsekvens for makthaverne?

I disse dager er det i Tennessee de innfører forbud mot dragshow, etter lovverk skremmende likt det Putin signert noen år tilbake i Russland. Transfolk i Sverige, Storbritannia og en rekke delstater i USA opplever å miste rettigheter, juridisk, til behandling, til frihet og liv. Skeive er blitt, nok en gang, undulaten i den bekmørke gruva. Vi kan tro på demokratiet og at majoriteten skal støtte opp om oss skeive, det er enkelt når alle tar til gatene under pride, men hva skjer når det drar seg til? Hvor er majoriteten når den trengs som mest?

Klima, det skåles i dyr drikke når verdenslederne snakker sammen i stedet for å krige. Kode rød, en beskjeden pressekonferanse, vi kan glemme målet om en fremtid ikke merket av klimaendringer. Vi kan fremstille det som et spørsmål om et grønt skifte, som om det var et alternativ med mer vekst. Egentlig har det ikke vært tilbakeslag, da det aldri var noe i egentlig forstand alternativ til stadig større utslipp og en mørkere morgendag enn oss med middels fantasi kan forstille oss. Natur ofres verden rundt, enten det er for det fornybare skiftet eller for fossilindustriens. Naturkrisa er der, og tankene om vern som noe endelig utfordres over en lav sko i mange land. I USA åpnes nye store oljeprosjekt i urfolksland i Alaska. I Norge må reindriftsfjell og verna vassdrag vike for industriens, og datasentrenes, behov for el-kraft. Vern er ikke lenger vern, det er noe som med letthet kan endres og oppheves. Og det med større letthet enn det var å få vernet det. Når en som en skrivebordøvelse fra regjeringen kan flytte et viktig naturreservat for å bygge motorveg sier det seg selv at vern ikke er varig og ingen ting bør kunne regnes som endelig.

Krig og fred og denslags. Vi ser igjen krigen på nært hold og resultat er at de som snakker om og tror på fred blir stemplet som totalitære, eller i det minste hjernevasket. Militarismen har gode tider, bedre enn på tiår. På Raufoss kan de ikke produsere granatene raskt nok. Staten tjener milliarder. Og fredsduen er blitt et fryktet symbol i et Europa nærmere tilstanden av mad enn under den kalde krigen. Det var aldri håp, men mange håpet, i Midtøsten er fred mer fjernt enn på lenge. Og i det som en gang ble omtalt som regionens demokrati er hundretusener ut i gatene når landets korupte elite setter seg over loven og domstolene og trekker folks rettigheter tilbake. Den som predikerte en verden der fred og harmoni ville dominere har blitt tilbakevist. I stedet kan vi bevitne hvordan revolusjonshelten Daniel Ortega deportere dissidenter, biskoper og studenter han er uenig med, eller fengsler dem på ubestemt tid. Etter to tiår med med krig og okkupasjon i Afgahanistan viste det seg at jenters skolegang og likestilling ikke var oppnådd, tross at dette i en periode var retorikken fra Norske myndigheter. Ei heller hadde en lykkes med å ta ut Taliban i en krig som i sin tid var den dyreste etter andre verdenskrig. Igjen flyter lik i gjørmen i skyttergraver noen tusen kilometer unna, samtidig er offentligheten langt mer promilitære enn på lenge.

Et feil valg, store konsekvenser. Slik er det mange steder. Atter kan en se hvordan makten, kapitalen og moralen, eller kongen, kapitalen og kirka som det ført het, danner en uhellig treenighet. Det er alt for lett å peke på det langt der borte. I Polen og Ungarn hvor sivilsamfunnet generelt og det skeive samfunnet spesielt ofres og tegnes som fienden av makteliten. Det er i år mer enn 12 år siden Orban og hans egentlig konservative parti Fidesz tok makten. Nå styrer de det de kaller et illiberalt demokrati, en stat der rettigheter og friheter er mindre viktig. Poles LHBT-frie soner, Ungarns nedstengte universitet og sensur i mange land er del av dagnes Europa. Det har vært der noen år, hva hjelper det med medlemskap i EU eller ikke. Storbritannia kommer mest sannsynlig til å for alle praktiske formål fjerne retten til å søke asyl fra britisk jord, og det er bare en av de siste trekkene fra et konservativt overklasseregimes forsøk på å holde en tøff linje. Retten til streik trues i mange land, inkludert i England. At Westminster greide å legge ned veto mot skottenes forsøk på en mer transvennlig politikk overrasker heller ikke, men det vitner om at det i den tiden vi lever i finnes ingen ting som enkel seier.

Det kan synes som vi nå står i tilbakeslagets tidsalder. Den mørke reaksjonen på en mørk krisetid. En trenger ikke være marxist for å kjenne på seg at denne perioden blir mørk, og der marxisten med sin dogmatiske tro på et fremskitt ser frem til den forløsende revolusjon kan vi andre lure på hva det er der for oss? Nok et totalitært alternativ? Mest sannsynlig er det vi ser nå den største reaksjonære bølgen siden 1930-tallet. Iveren etter å rekriminalisere er tett forbundet med en dreiing av hele samfunnet. Vi står i en tid der dehumaniseringen blir mer og mer åpenlys. I dag tar de transpersonene, i morgen bærer de samene bort, hvem vet når det er du og din frihet som står på blokka? Hvilken frihet er du villig til å ofre, og på hvilket godt forsett er du villig til å ofre den for?

Optimist…? Tror dere virkelig på historiens progressive linearitet? Tror dere på fremskitt? Trodde dere at nå var det dags for å senke skuldrene og slappe av? Hadde dere kanskje et «hope we can beliwe in», som dere trodde på? Tilbakeslaget er en realitet. Men det er også en illusjon. For det handler aldri om at noe egentlig fremskritt, det handler om at det alltid hersker en kamp om makt der enhver aldri kan være trygg, så lenge de mektige fortsatt utøver sin makt. Oppstår det et maktvakum, er det alltid en fare for at noen har planer om å fylle det like fort som det åpnet seg. Samtidig er det i dette mørket at det også er et rom, et rom for handling. Det er når det som mørkest at en kan best se at en ikke kan vente å få noe, men at en må skape det samfunnet en selv ønsker og drømmer om. Det er en fare, og den er reel, for at det vil komme motstand mot forsøk på å leve friere. Det må en forberede seg på, regne som mulig. Det er ikke noe enkelt ved det, men det er et håp og en mulighet i å handle og leve friere, det kommer ikke av seg selv, men fra at vi tar beviste valg. I mellomtiden handler det også om å finne mestringstrategier for å overleve en mørk, mørk tid.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *