Tekst: Catboy
Det virker som om institusjonene okker seg over at tilliten synker blant folk i Norge. Siden høy tillit korrelerer med høy levestandard, så tror de, at hvis folk bare hadde mer tillit til institusjonene, så hadde det gått mye bedre med landet. Men det er ikke slik det fungerer. Grunnen til at institusjonene har hatt høy tillit i Norge er velferdsstaten, og med dens rasering, vil borgerne oppleve tillitsbrudd etter tillitsbrudd hver gang institusjonene avviser nødvendig hjelp til et verdig liv. Hver gang de ignorerer rettighetene til borgerne, og bruker tvang og mistenkeliggjøring mot de som faktisk får hjelp.
Årsak- og virkningspilen går begge veier, men først og fremst fra statsapparatet og institusjonene ned til folket. Hvis de har tillit til oss og stoler på at vi ikke er “trygdesnyltere” som prøver å karre seg til mest mulig penger, legetimer, sykehusopphold, stønader, skattefritak osv, og faktisk hjelper folk med basisbehovene deres slik de har rett på, så vil institusjonene opparbeide seg tillit fra befolkningen over tid. Det er institusjonene som har begått det store tillitsbruddet som er nyliberalismen, og borgerne reagerer først og fremst på dette.
Men dette stikker både dypere enn både kapitalismen, nyliberalismen og nedbyggingen av den norske modellen. Dette handler om problemet mer hierarkier i utgangspunktet, og hvordan institusjonene er bygd opp: Hvilke folk som inntar maktposisjonene, og hvordan denne makten gjør dem til dårlige mennesker som man ikke kan stole på.
Politikerforakten øker i Norge, tilliten til politiet svekkes, særlig blant skeive og andre utsatte minoritetsgrupper, som i utgangspunktet hadde lav tillit til politiet fra før av. La oss ta politiet og politikere som eksempler, siden det er de som er lettest for oss å hate, og med god grunn:
Politikere og politiet rekrutterer via selv-seleksjon fra den andelen mennesker som har et ønske om å oppnå makt over andre mennesker. Om de ønsker å bruke den makten til egen vinning eller har noble hensikter (noe som jeg tror de aller fleste har i begynnelsen), så vil makt alltid korrumpere.
Denne korrumperingen skjer på alle nivåer; strukturelt ved at makt skjermer en fra konsekvenser av umoralske handlinger; psykososialt ved at man forsterker hierarkier, inn og ut-grupper og oss-mot- dem tankegang; psykologisk ved at man rettferdiggjør onde handlinger med gode hensikter; nevrologisk ved at makt reduserer empatisentrene i hjernen. Alle disse mekanismene er gjensidig forsterkende. Det er derfor makta må hele tida utfordres og kritiseres hardt av resten av oss.
Om velferdsstaten hadde kommet tilbake for fullt, hadde kanskje dette tillitsproblemet løst seg over tid. Men jeg tror det er for seint til det. Nyliberalismen har infisert hjernene til omtrent samtlige sosialdemokratiske partier over hele verden. Vår rød-grønne regjering er en vits, og krompinsene og kromprinsessene i arbeiderpartiet snakker om at vi må “stå opp om morran”, og hyller private helsetjenester.
Håpet for oss som er lavt ned på rangstigen og på utsiden av maktsentrene, er å bygge opp lokale nettverk av gjensidig hjelp. Om det vil skje en revolusjon og vår levetid eller etter oss, så vil slike desentraliserte sentre for motmakt være grunnmuren for revolusjonen. Og hvis ikke det kommer en revolusjon, så skader det ikke å bygge opp disse strukturene likevel, fordi vi kan hjelpe hverandre med å dekke basisbehovene våre og øke vår livskvalitet og levestandard. Det er en vinn-vinn situasjon!
Utillitsamfunnet Norge
