-Jamrekatten, for redaksjonen

Kanskje det har vært vanskelig å få med seg i medias fokus på Korona og innenrikspolitikk, men visste du at 26 november 2020 var det en generell streik i India bestående av 250 millioner arbeidere?

Denne streiken ble så fulgt av hundretusenvis av bønder som reiste mot Delhi, den Indiske hovedstaden. Protestene er i reaksjon mot Modhi-regjeringens liberalisering av det indiske jordbruket – som mer spesifikt går ut på 3 nye jordbruksregler (som ble vedtatt i september) som skal deregulere til et fritt marked, tillate «contract farming» med f.eks. selskaper som Pepsi, og ikke minst fjerne utvalgte jordbruksprodukter fra den essensielle liste av handelsvarer (hvor staten har stor kontroll over salg, produksjon, distribusjon), som løk, kål, poteter som er helt sentrale produkter for bønder og befolkningen generelt.

En av hovedgrunnene til at dette har ledet til (mest sannsynlig) verden største streik er at den indiske statens legitimitet – grunn for eksistens – kommer fra dens mulighet til å fø befolkningen.

Denne tankegangen kommer fra opplevelsen av den Bengalske hungersnøden hvor 3 millioner døde i 1943, under andre verdenskrig. Interessant å vite er at denne hungersnøden stort sett skyltes daværende kolonioverhode Storbritannia sin politikk med å eksportere ris fra landet til krigende soldater og at store mengder ris på tusenvis av båter ble konfiskert fra det Bengalske kystområdet så det ikke skulle komme i hendene til Japan i tilfelle en framtidig invasjon. Videre, den daværende britiske statsministeren Winston Churchill er kjent for å ha sagt at hungersnøden var indernes egen feil for «breeding like rabbits» og at han lurte på hvordan matmangelen kunne vært så dårlig hvis Mahatma Gandhi fortsatt var i live….

Dermed, har man i India hat et svært statsregulert system nå det kommer til jordbruket, og har vært forsiktige med å liberalisere det selv om man har sett en generell liberalisering i India siden 1991 – subsidier og støtteordninger har hele tiden blitt sett for politisk eksplosivet å fjerne. Det er først med statsminister Modi, og fra 2018 og utover, at man ser enn skikkelig nasjonal liberalisering av jordbruket.

Så dermed er det store bondeprotester, og de har nå vart i over 5 måneder. Hovedsakelig ser man demonstranter og streikere fra Sikhistiske bønder fra Punjab og Haryana siden de representerer kjernen av den grønne revolusjonen siden 60-tallet, med høy økonomisk vekst, men og fall og krise pga. de samme tingene som forårsaket revolusjonen i utgangspunktet som f.eks. høy pesticid- og kjemikaliebruk. Området har og sterke «farmers unions» som har gjort at bøndene kan selge til et statsregulert marked for en minimumspris, som har vært generell god.

Regjeringen har møtt disse protestene hardt – enten ved å kalle de terrorister og beskylde de for å være en indre fiende av nasjonen (som regjeringen og har gjort mot aktivister, journalister og minoriteter) som er støttet av «revolusjonære» eller den ytre fienden Pakistan, eller ved å male et bilde av de som velstående og utakknemlige, og at «vanlige bønder» støtter regjeringen. Videre, har ikke Modi rykket seg noe i sin posisjon (noe han eller regjeringen sjeldent gjør) som følge av protestene og lovendringene og liberaliseringen kommer nok til å fortsette – for de største sosiale bevegelsene i landet er faktisk de som støtter Modi og det fins lite nasjonal motstand mot han.

Men det man ser i «verdens største streik» er at misnøyen og er stor. 2020 har og vært et år med mye uro i India pga. reaksjoner på regjeringens politikk – altså den hindupolitiske plattformen og fokuset på vekstøkonomi framfor spørsmål om vekstfordeling. Man ser og en spesiell solidaritet under bondeprotestene, eksempelvis gjennom slagordet «Lenge leve enheten mellom bønder og arbeidere!» som peker på et forsøk på å forene ulike bønders interesser, fra de rike kapitalbøndene helt til de jordløse landarbeiderne. Det er derfor alltids håp i solidaritetens makt! Stå på indiske bønder, norske aktivister heier på dere!