Matsikkerhet og kollektiv dyrking

Tekst og bilder: Kamerat E. 

I usikre tider er det viktig å kunne skaffe egen mat. Det finnes mange og gode argument for at flere av oss bør gjøre oss mindre avhengige av å handle mat på butikken. Det finnes mange former for urban dyrkning, og historiene om potethaver som dukket opp på ulike steder under krigen er noe mange har i sine familier. I dag lever mange av oss i et dyrt avhengighetsforhold til vårt lokale supermarked. For dem som har tilgang til en kjøkkenhave eller annen egnet jordflekk kan dette være et fint bidrag for å bedre egen matsikkerhet og samtidige leve mer bærekraftig. For dem som ikke selv har privilegiet å ha egen have finnes for eksempel Trondheim Studenthage og enkelte nabolag har egne nabolagshaver. Studenthagen ble etablert i 2015, ligger et steinkast fra Lerkendal Stadion på Tempe. Her er det mulig for studenter som ikke selv har tilgang på egen jord å dyrke grønnsaker og andre nyttevekster til å gjøre dette sammen. Av alle nyttevekster som egner seg i et norsk klima er poteten kanskje i en særstilling. Den er av dem som gir mest mat for lite innsats. Poteter krever lite, de vokser godt, i så og si hele landet. Poteten er en fleksibel basisråvare for en lang rekke ulike matretter. 

Å dyrke poteter er i seg selv superenkelt, men det er noen viktige ting å huske på før en starter. En av de viktigste tingene, nettopp fordi poteten er av våre aller viktigste matplanter, ikke minst om import av matkorn av en eller annen grunn skulle svikte, og det finnes mange ulike forhold som kan lede til det, er å bare bruke godkjente settepoteter. Dette for å hindre virus og sykdommer. Når en først har skaffet seg settepoteter er det imidlertid bare å starte. 

Potetene kan forkultiveres ved å la dem få lys slik at de begynner å få groer. Når jordflekken er ordnet, det trenger ikke egentlig heller å være vanskelig, en metode er å legge aviser på bakken og poter og jord oppå, da kan en til og med slippe å grave, er det å sette potetene. Noen dyrker potet også i blomsterkasser eller i en sekk. Det er en fordel om jorden er noe næringsrik og relativt luftig. Poteter gir god avling, fra en potet kommer det ofte fra fem til sju nye potter, noen ganger betraktelig mer om en er heldig. Litt avhengig av sort, er det derfor viktig å gi litt plass til potetene i bedet. En middels fot i mellom hver potet i raden er en passe avstand. Mellom radene kan en tenke et lite skritt eller et par føtter. Potetene settes ca 10 cm ned i jorda og dekkes til. Om det blir veldig tørt kan det vannes, ellers er det ikke så mye som skal til. Et lite område på ca. 3 x 3 meter gav plass til 28 settepotter. Om alt klaffer, kan dette godt gi over 120 fine mandelpotter til høsten. Noe som burde holde til minst 30-40 middagsporsjoner. 

På 1700-tallet var det dem som ble omtalt som potetprester, som drev opplysningsarbeid og misjonerte på veiene av poteten. I dag burde en kanskje snakke om potetanarkister, folk som ser potten som en vei til et grønnere og mer mer autonomt liv også i by’n.