-Colin Bojer
Det er vel ikke nytt for noen på dette tidspunktet at transhelse er under omveltning. I England har kanskje tilgangen på transhelse hatt mest tilbakegang etter det kom under angrep fra transfober med for mye mediemakt. Vi ser det også i Sverige at det skjer tilbakegang. I Norge har vi de siste årene sett at det gjøres framskritt og lovnader om framskritt som så har stagnert og nå motarbeides heftig.
Hva er bakgrunnen for dette? Norsk transhelse er så utdatert og transfobisk at det er transfolk selv, ikke transfobene, som har størst innsigelser mot hvordan NBTS (Nasjonal Behandlingstjeneste for Transseksualisme) sitt offentlige transhelsetilbud opererer. Angrepene som har kommet fra transfobene og massehysterimedia sin side har rettet seg mot det eneste alternative tilbudet, utover enkelte private aktører, HKS, helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo. De ble nylig bedt om å stanse hormonbehandling. HKS tilbyr behandling i tråd med de oppdaterte retningslinjene fra Helsedirektoratet og i henhold til faglig oppdaterte internasjonale retningslinjer. Det er uforsvarlig, for ikke å si absurd at Helsedirektoratet ikke ønsker at helsevesenet skal etterleve egne retningslinjer. Det hele peker til en uhyggelig trend. Og har ledet til den største bølgen av protester vi har sett i Norge relatert til transpersoners rettigheter.
Det jeg, og flere andre, har merket oss er hvordan mediefortellingene om transhelse legger opp til dette angrepet på et tilsynelatende subtilt vis. Det er blitt stilt opp en falsk dikotomi, to motpoler, med det nasjonale NBTS på den ene siden og HKS på den andre.
På mange måter er det naturlig, vi som kjemper for et bedre helsetilbud holder HKS opp som et godt alternativ, så sammenligning er på sin plass. Men dette gjøres på en svært misvisende måte. Den moralske panikken rundt transhelse baserer seg på en frykt om at barn overbehandles, at «for mange» er trans og får kastet hormoner etter seg det øyeblikket de opptrer utenfor kjønsnormene. Det bygges òg en frykt om at folk som oppsøker helsetilbudet, får alt for lett tilgang på alt for mye behandling og ikke blir fulgt opp grundig nok. En av mange ting transfolk klager på når det kommer til NBTS er at ventetiden er alt for lang, og at mange nektes behandling. Dermed settes to og to sammen, NBTS blir helten på siden av de som tar det langsomt og er grundige og HKS på siden er skrekkeksempelet, de som prakker på med hormoner å vinker deg ut døra på 5 minutter. Dette reflekterer ikke virkeligheten særlig godt.
For et eksempel på denne mediefortellingen kan vi se til en artikkel publisert våren 2022 av journalistduoen fra NRK, Sverre Lilleeng og Kristi Kringstad. De beskriver endringene som har skjedd i Sverige og sier at nå skal pubertetsblokere bare gis i unntakstilfeller og som en del av forskning. Og at alle skal gis psykososial støtte før eventuell annen hjelp. Implikasjonen er at dette er motpolen til det HKS gjør. Altså journalistene beskriver et forslag på en veldig «sunn fornuft» måte og impliserer at utviklingen i Norge er det motsatte. Lenger ned i samme artikkel kommer det fram hvor feilaktig den implikasjonen er. NBTS sier at de også bare gjør dette unntaksvis, de sier 0-10 i året får slik behandling og de beskrives som restriktive, det framstår senere at tallet fra HKS var 6 i 2021. Med andre ord er det ingen faktisk forskjell i hvor hyppig denne behandlingsformen anvendes. Likevel kommer implikasjonene og de to motpolene konstrueres kontinuelig slik at det er det intrykket du sitter igjen med selv når faktane som siteres maler et helt annet bilde.
Framstillingen kunne like gjerne være motsatt. Når transfolk holder opp HKS som et godt eksempel på transhelse, så er det nettopp fordi de gir en grundig og kontinuerlig oppfølging, med samtaletilbud som er totalt fraværende på NBTS. I en artikkel hvor de to blir sammenlignet legger NRK-duoen vår kontinuerlig fokus på at HKS ikke krever psykiatrisk utredning, mens NBTS gjør det, heller enn å legge fokus på at HKS praktiserer psykologisk oppfølging før og underveis i et eventuelt behandlingsforløp, hos NBTS er det 0 slik oppfølging. “Utredningen” som påkreves av NBTS i forkant var for min egen del ett år med meningsløs utfylling av skjemaer med noen som ikke kunne noe om oppfølging av transfolk, det er ikke dette vi trenger. Transfolk ønsker et system med grundig oppfølging gjennom hele prosessen, ikke en rekke skjemaformede hinder du må hoppe over først, likevel reduseres kritikken av NBTS gjennomgående til at det tar lang tid, og er mye avslag, når det handler om hva den tiden brukes til og grunnlaget som foreligger for slike avslag.
Jeg skal ikke forsøke å gå gjennom all kritikk av NBTS, da måtte vi hatt flere bind, men jeg ville oppsummert det med at de driver en faglig utdatert praksis. Dette går igjen i måten de møter folk på, i hvordan de bestemmer hvem de hjelper og ikke, og i den faktisk medisinske behandlingen de gir. I sum betyr det at folk ikke får den oppfølgingen de trenger. Det resulterer i at det ikke er noe rom hvor pasientene kan være ærlige om tvil og utfordringer, et dårlig grunnlag for en evaluering. Det resulterer også i at pasienter ikke får riktig medisinsk oppfølging, NBTS setter folk rett på skyhøye doseringer med hormoner og som sender kroppen i sjokk. Også er det HKS som bruker tilpassede doseringer og gradvis opptrapping som anklages for eksperimentell behandling. NBTS sier de er bekymret for at folk overbehandles når det er de selv som oppfordrer folk til å ta inngrep de ikke egentlig trenger (har du sagt A skal du si B i NBTS sin bok). Så å sette opp disse to motpolene, der NBTS er de som er grundige og gir god oppfølging, gir et så totalt forvridd bilde av det tilbudet de faktisk gir at det er til å le og gråte av.
Modellen om informert samtykke som HKS jobber ut fra og som transfolk ønsker å bruke som utgangspunkt for et landsdekkende desentralisert tilbud krever at alle får grundig oppfølging, med ærlige samtaler om hva som kan forventes av behandlingen. For å samtykke må du vite klart å tydelig hva du velger å gå inn i. HKS innehar faktisk oppdatert kompetanse og sertifisering på kjønnsinkongruens, i motsetning til NBTS, som har demonstrert gjentatte ganger at de driver medisinsk uforsvarlig praksis som bryter med retningslinjene nasjonalt og internasjonalt for fagfeltet.
Denne dypt misvisende fortellingen om transhelse må utfordres fra alle hold hvis vi ønsker å bygge opp et verdig helsetilbud for transpersoner. Vi jobber for grundigere og bedre oppfølging og mer kunnskapsbasert medisinsk behandling, dette får vi ikke hos NBTS.
PS. Alle transfolk er verdige og nydelige uavhengig av hormonbehandling eller kirurgi; Tilgang på, eller ønske om, helsehjelp er ikke det som gjør folk trans.