-Anonym Storspove
Vekstideologien sitter dypet forankret i Arbeiderpartiet, det er ikke noe nytt i det, men det er en stadig erkjennelse. Dessverre, har dette blitt krystallklart over de siste dagene hvor spørsmålet om vindkraftanleggene på Fosen har vært høyt på dagsorden. Det bør for de fleste være åpenbart at en dom i Høyesterett burde fordre politiske konsekvenser. At brudd på menneskerettigheter skulle ha klare politiske implikasjoner. Så synes ikke å være tilfellet i Trøndelag Arbeiderparti. Tanken om mer kraft, mer industri og mer penger er på mange måter oppsummeringen av ideologien fra Folkets hus. Det virker som om den samme vekstideologien som var der under tida da partiet skulle «bygge landet» fortsatt sitter i veggene og ikke minst i tankesettet til ledende politikere i Trøndelag. Blant disse må særlig nevnes fylkesordfører Tore O. Sandvik, som på et nesten imponerende vis greier å gjenta argumentene fra nedbyggingen av Alta-Kautokeino på starten av 80-tallet. Det er en retorikk som aktivt spiller på kjente troper om at det ikke er noe alternativ til å fortsatt la vindmøllene stå. En fortelling om at avvikling av vindkraften vil, som ved automatikk, lede til at det blir kaldt i Trønderske hjem:
«Vindkraften på Fosen produserer like mye strøm som husstandene i Trondheim samlet bruker hvert år, og selv med denne produksjonen kommer Trøndelag til å ha kraftunderskudd fra 2026. Derfor er det viktig at regjeringen forsøker å finne avbøtende tiltak som kan ivareta alle parter, uten å sende Trøndelag ut i en vedvarende, alvorlig og langvarig kraftkrise. Det vil ramme husstander, næringsliv og industri i Trøndelag tungt.»
Uttalte fylkesordfører Sandvik til Adresseavisen tirsdag 28. februar.
I uttalelsen legges det som et premiss en fortsatt vekst i forbruket av strøm. Noe som ikke minst er drevet frem av stadig nye industrianlegg, inkludert datasenter, i regionen og en ambisjon om mer overføring av el-kraft ut av regionen. Retorikken om kalde hus bærer med seg et klart ekko fra utbyggingene av vannkraft på 70- og 80-tallet. Ikke minst ble det sett på som et imperativ med mer kraft for å kunne få det som ble omtalt som utvikling eller fremskritt. Det er den samme retorikken denne gangen også. Bak dette mantra om vekst ligger det en klar forventning at det ikke finnes noe alternativ. En type forventing og retorikk som devaluerer alt annet enn økonomisk vekst som det eneste som kan gi det som omtales som velferd, og der i ligger også spiren til en fortsatt kolonialisme. Selv når fylkesordføreren ytrer at det er viktig å ta vare på det samiske og reindriften har han ikke noen kommentar på journalistens spørsmål om hva som bør skje med vindturbinene, om de for eksempel burde tas ned om de viser seg ikke forenlige med vindkraftanleggene. Svaret vitner om liten eller ingen vilje til faktisk å prioritere hensynet til urfolk, menneskeretigheter og reindriften: «Jeg ønsker meg en løsning som gjør det mulig å drive med rein og samisk kulturutøvelse, samtidig som vi ivaretar kraftbalansen i Trøndelag med nok fornybar kraft og lave priser.» Her kan det understrekes hvordan fylkesordføreren, mot bedre vitende, later som om han tror det faktisk finnes et slags kompromiss der reindriften kan fortsette tross at vindkraften okkuperer beitelandet.
Rundt om i fylket, og i resten av Saepmie, brukes fortellingen om det grønne skiftet som en brekkstang for å bygge ulike former for kraftanlegg, veier, jernbaner og gruver på samisk land. Naturverdier og hensynet til kulturutøvelse kommer i andre rekke. Det er som om alle andre hensyn må vike når spørsmålet er nye arbeidsplasser, vekst og milliarder i investeringer. Den store forskjellen mellom dagens retorikk og den som var der tidligere er hvordan tanken på et grønt skifte i dag fremholdes som målet, men fortsatt er det slik at velstand henger sammen med vekst og vekst kan kun skje om naturresurser utvinnes i et enda høyere tempo og på en industriell skala. Tanken er fortsatt hva som skjer her og nå ikke i et hundreårsperspektiv, langt mindre et tusenårsperspektiv. Det er en kapitalistisk logikk som ligger bak, et rasjonale som går hånd i hånd med kolonialisering og utbytting av land og folk. En fortelling som enda ikke synes å sevet inn til en fylkesordfører og et parti som i stor grad fortsatt klamrer seg fast til en fortelling som burde vært utdatert for lengst.